DEBATT: Berit von der Lippe om Siv Jensens retorikk
Forførerisk bør enhver tale i en viss forstand være for å kunne kalles vellykket. Partilederen er modellen, rollemodellen, som ikke bare skal tale på vegne av potensielle målgrupper via skjermer, men til «folk flest». Mer enn noen annen partileder er dette hva Frp-leder Siv Jensen skal.
Talen var på forunderlig vis både historisk og glimrende. Historisk, ikke minst fordi fokuset på og markedsføringen rettet mot kvinner overgår alt man noen gang har opplevd på noe politisk landsmøte i Norge.
Historisk og glimrende
Hvorfor dette retoriske potensial? Selvsagt iscenesettelsen av seg selv som den tøffe og omsorgsfulle på en og samme tid. Mange kvinner i ulike aldre og i særlig grad yngre kvinner kan ha opplevd å høre en kvinne snakke både til dem og på vegne av dem, de være seg såkalte hverdags-kvinner eller fremadstormende unge kvinner.
La meg trekke fram bare et par av de retoriske grep jeg mener kan være særdeles vellykkede.
Alfa og omega for å nå fram, er alltid tilliten man må etablere til dem man vil nå. Tilliten til Jensen som talsperson for kvinner og de mindre privilegerte sliterne blant disse, visste - og vet - hun selv og hennes taleskriver(e) er mangelfull.
Å se Betzy Kjelsberg
For å styrke sin etos, altså tilliten, fra starten, måtte denne så å si bekreftes. Og det gjorde hun - verbalt og ikke minst visuelt. Å løfte fram sin egen oldemor og ikke bare omtale henne, men også vise henne fram, på sykkel eller uten sykkel, skulle bidra til dette ekstra løftet.
Å se Betzy Kjelsberg, er mye sterkere enn å høre om henne. Der var hun! Kvinnen som for 100 år siden var en forkjemper for kvinners rettigheter, ble levendegjort. Visualiseringen av andre flotte kvinner bidro også til å levendegjøre disse, samt Jensens eget levende engasjement for det samme.
Dermed hadde Jensen bygd og vist plattformen, oldemoren og hennes kampsaker fra fordums tider, som argument og bevis- byrde for en type status quo når det gjelder deltidsansatte kvinner og likelønn i dagens Norge.
Regjeringens svakeste ledd
Hun går rett inn i den sittende regjeringens «svakeste ledd» - en retorisk strategi også fra krigslogikker. Langt fra krigsretorikken slår hun armene rundt kvinner som politikere i flere tiår har unnlatt å imøtekomme.
Uten å rette skarpt skyts mot Ap eller SV, velger Jensen - retorisk klokt - å konstatere at vi-er-ikke-kommet-lenger i dag. Historikk og kvinnekamp, velferdsstatens bidrag til det meste man kan kalle kvinnesaker, er uinteressant for Jensen.
Dermed eller dernest kunne den nederlandsk-somaliske politikeren og sympatisør til G.W. Bush, Ayaan Hirsi Ali, løftes og vises fram. Herfra og ved hjelp av denne modige kvinnen, kunne Jensen så snakke på vegne av alle kvinner som utsettes for kvinnevold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og det ikke-etnisk norske menn utsetter millioner av kvinner for.
Herfra kunne hennes engasjement også for afghanske kvinner trekkes fram. Elegant strukturert - alt i riktig rekke-følge. Hun risikerer lite. (Selv om nettopp afghanske kvinner risikerer like mye i dag som under Taliban.)
Redefinering av feminismen
Talen må ses i et ideologisk perspektiv. Forhistorien og kampene interesserer i liten grad mange yngre kvinner, samtidig som en god del eldre ikke opplever å ha vunnet mange slag. Den individfokuserte ideologien ses ikke som ideologi, men fortrinnsvis som en naturens menneskerettslige frihet til å kjøpe varer og tjenester, ikke frihet fra å miste noe man langt på vei tar for å være garantert.
Jensens tale kan inneha et potensial den nåværende regjering må ta på alvor og ikke avfeie som usaklig - uansett hvor lett det måtte være å sette ord på den metamorfose Jensen - og partiet hennes - kan sies å ha gjennomgått, nærmest over natta. (Dette er et annet aspektet ved det historiske.)
Til syvende og sist handler det selvsagt om en redefinering av begrepet feminisme, feminisme à la Thatcher - derfor heller ikke særlig ny eller moderne. Tvert imot. Det retoriske potensial kan likevel være stort.
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg debatt i Bergens Tidende 29. mai 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
