KRONIKK: Arne Jon Isachsen om samfunnsøkonomi
Under Kristelig Folkepartis landsmøte sist helg (30. april - 3. mai 2009) vant partiungdommen frem i bistandspolitikken. Innen 2013 skal bistanden til utviklingsland økes fra 1,0 prosent av brutto nasjonalinntekt til 1,4 prosent - ikke 1,3 prosent slik programkomiteen i KrF hadde foreslått.
Norge har et spesielt ansvar for verdens fattige. Det er jeg enig i. Norges eierskap til store forekomster av olje og gass er det noe tilfeldig over. Det skulle bare mangle at ikke vi generøst deler oljepengene med verdens fattige. Men hvordan gi bort penger slik at de kommer fattige land og mennesker til gode?
"Land som Nigeria har ifølge IMF opplevd dramatisk forverrede vilkår for befolkningen etter mer enn 30 år med betydelige oljeinntekter", heter det på side 131 i en fersk stortingsmelding om norsk utenrikspolitikk. Bytt ut Nigeria med Zimbabwe og oljeinntekter med u-hjelp, og en ny setning med samme triste mening trer frem.
Likheten mellom oljeinntekter og u-hjelp er at man får noe for intet. Milde gaver fra naturen. Milde gaver fra andre land. Med det resultat at ressurssterke aktører bruker tid og krefter for å få del i disse gavene. Med ødeleggende konsekvenser for samfunnet.
Virker sjelden som tiltenkt
Erkjennelsen av at u-hjelp sjelden virker som tiltenkt sitter tungt inne. Parallellen til Marshall-planen for Vest-Europa (1948-1952) er helt misvisende. Bistanden fra USA var midlertidig. De mottagende landene var velfungerende demokratier. Makten var delt mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende myndighet. Alt som trengtes for å få mer fart på produksjonen var mer kapital og friere handel. USA bidro med kapitalen, men satte som betingelse friere handel.
"I løpet av de siste 60 årene har minst tusen milliarder dollar i u-hjelp blitt overført fra rike land til Afrika", skriver Dambisia Moyo i Wall Street Journal den 26. mars i år. Hun er oppvokst i Zambia, med doktorgrad i økonomi fra Oxford University. "Men likevel er inntekten per innbygger i dag lavere enn den var på 1970-tallet. Mer enn halvparten av befolkningen - mer enn 350 millioner mennesker - lever på mindre enn en dollar per dag. Dette tallet har nesten doblet seg på to tiår", skriver hun videre.
Strøm av gratis penger
En strøm av gratis penger er den perfekte måten å holde et korrupt regime i live på, mener Moyo. Man trenger ikke skattlegge egne innbyggere i særlig grad. Et godt forhold til utenlandske givere derimot, er viktig. Slik at pengene fortsetter å strømme inn.
Giverlandene på sin side, med et reiselystent byråkrati hjemme, med godt betalte stedlige representanter ute, og med engasjerte forskningsmiljøer kloden rundt, har også egeninteresser i bistandspolitikken slik den i dag fungerer.
I de 35 årene Mobuto Sese Seko var president i Zaire - frem til 1997 - lyktes han med å rane til seg mer enn fem milliarder dollar. Hva var verst for landet?
- President i 35 år?
- Eller korrupsjon i en slik skala?
Jeg tror det første. Hvorfor?
Fordi et lands rikdom har lite med kontante penger å gjøre. Et lands rikdom har med arbeidsinnsatsen til dets innbyggere å gjøre. Se på Norge. Vi kan glede oss over at det på Statens pensjonsfond - Utland nå står verdier tilsvarende vel 400.000 kroner per nordmann. Ikke småtteri. Du verden for et rikt land. Og likevel - småtterier er det lell.
Den årlige verdiskapningen gjennomsnittsnordmannen kan påregnes å stå for i årene fremover, er i samme størrelsesorden - nær 400.000 kroner. Oljeformuen er således ikke mer enn 12-15 måneders arbeidsinnsats. Og med tredve år i aktivt arbeid, eller mer, veier pengene på bok i utlandet ikke så mye.
Hva om oljeformuen fører til slappere arbeidsmoral, daffere utdanning, svakere engasjement og økt sykefravær? Det skal ikke så mye til på disse punktene før vinningen har gått opp i spinningen.
Spørsmålet er altså ikke bare hva vi skal gjøre med oljepengene, men minst like mye hva oljepengene gjør med oss.
Slutt med U-hjelp
Vestlige land bør slutte med u-hjelp. Å gi noe for ikke noe, skaper verken utvikling eller vekst. Det mener Dambisia Moyo.
Erik Solheim latterliggjorde Moyos synspunkter under en debatt med henne før påske. Han burde heller bevilge en liten sum penger til utgreiing av norsk bistandspolitikk med utgangspunkt i en hypotese om at hun har rett.
Og med støtte til en slik utredning ville KrF gitt et viktigere bidrag til verdens fattige enn med helgens landsmøtevedtak.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 6. mai 2009.
Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
