KRONIKK: Renter etter finanskrisen
Inflasjonsmålstyringen som ble innført i Norge i 2001 er et fleksibelt rammeverk for pengepolitikken. Dets fleksibilitet er trolig dens største styrke. Selv i etterdønningene av finanskrisen er det få som har tatt til orde for å avvikle dette rammeverket.
Først og fremst fordi det ikke eksisterer gode alternativer, sekundært fordi rammeverket er fleksibelt nok til å inkorporere de fleste av læredommene man gjør fra analysen av finanskrisen.
To nye prinsipper
Jeg tror viktig lærdom kan sammenfattes i to nye hovedprinsipp:
- Normal rente i normale tider
- Robust kontroll for å avverge skrekkscenarier.
Det første hovedprinsippet er at i normale tider må en være forsiktig i bruken av renten som et virkemiddel for å nå inflasjonsmålet. Renten kan ikke over lengre tid være spesielt lav eller høy, siden en for lav rente underbygger en fremtidig finanskrise og for høy rente kan utløse den.
Vi har flere eksempler på det:
- Den høye renten på slutten av 1980-årene virket sammen med den samtidige, kraftige nedgangstiden til den norske og nordiske bankkrisen.
- I ettertid kan vi vel konkludere med at sentralbankene brukte for sterk lut i sine forsøk på å motvirke fallet i inflasjonen på midten av 2000-tallet. Fallet skyldtes billigere importvarer fra Kina og økt produktivitet. Fallet i inflasjon ble motvirket av at sentralbankene gjennom lavere rente genererte en sterk oppgangskonjunktur.
Den optimale rentesone
En optimal rentesone ligger trolig mellom to og åtte prosent, men grensene varierer antakelig noe avhengig av tilstanden i norsk økonomi.
Lave renter gjør det finansielle systemet spesielt sårbart i tider med høy ressursutnyttelse og høy økonomisk vekst, fordi det normalt sett eksisterer en grad av overoptimisme blant aktørene. Kanskje den lavere grensen for renten da burde ha vært rundt tre prosent.
Forsiktigere bruk av renten vil innebære at inflasjonsmålet vil nås på noe lengre sikt, noe sentralbanksjef Svein Gjedrem også har annonsert muligheten for. Jeg tror at det er en riktig konklusjon.
Behold dagens inflasjonsmål
Jeg tror også at erfaringene tilsier at vi bør opprettholde inflasjonsmålet på 2,5 prosent og ikke redusere det til to prosent, noe enkelte økonomer, inkludert undertegnede, tidligere har anbefalt.
En målsetning på 2,5 prosent innebærer at det er mindre fare for at et for høyt rentenivå ved en feiltakelse skal føre økonomien inn i en deflasjon som må motvirkes med et ekstremt lavt rentenivå.
Ekstrem rentebruk i spesielle situasjoner
Selv om en bør benytte rentene relativt forsiktig over et normalt konjunkturforløp, er det likevel grunner for å benytte renten mer ekstremt i spesielle situasjoner. Dette kan beskrives som det andre hovedprinsipp.
I situasjoner hvor virkemekanismen i pengepolitikken er mer uklar og en ønsker å motvirke et "skrekkscenario" som en økonomisk depresjon vil kunne innebære, bør virkemidlene benyttes aggressivt og resolutt.
Da vil alle andre hensyn måtte vike. For finanskrisens del innebar det å sørge for at krisen ikke ble en gjentakelse av den i 1930-årene da banksektoren falt tildels totalt i sammen.
Dette andre hovedprinsippet følger fra litteraturen om tilpasning under usikkerhet og er nærmere kjent som "robust kontroll".
Rentesetting i usikre tider
Det norske Finansmarkedsfondet har finansiert et forskningsprosjekt med internasjonale forskere inklusive undertegnede som har sett på optimal rentesetting når pengepolitikkens virkning er usikker.
Vi konkluderte med at rentesettingen i en slik situasjon bør skille seg vesentlig fra den under normalsituasjonen; ofte at den er mye mer aggressiv. Det var jo også det vi så i løpet av finanskrisen:
Sentralbankene satte renten fort og hurtig ned på et spesielt lavt nivå. De benyttet også nye, mer risikopregede måter å få ut likviditet i banksektoren. Alt i alt ble de normale hensynene lagt på hylla.
Et godt pengepolitisk rammeverk inkluderer muligheten for å lære av de feilene som har blitt begått. Mye tyder på at inflasjonsmålstyring nettopp har denne egenskapen.
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 27. Oktober 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
