KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om USAs pengepolitikk
For USA kan inflasjon fremstå som temmelig attraktivt. Hvorfor det? Fordi USAs store og økende utenlandsgjeld er denominert i landets egen valuta. Land som har akkumulert store fordringer i dollar, for eksempel som er eiere av betydelige mengder amerikanske statsobligasjoner, vil oppleve at kjøpekraften i Amerika av disse fordringene synker når inflasjonen i USA tiltar.
Om andre land holder egen prisstigning i sjakk, vil dollarkursen trolig falle. Og dollar mister kjøpekraft verden rundt. Om dollarkursen svekker seg mer enn inflasjonsforskjellene tilsier, betyr det at konkurranseevnen til amerikanske bedrifter bedres. Det blir lettere for USA å øke eksporten og å betjene gjelden landet har til resten av verden.
De som sitter på amerikanske fastrentepapirer, vil være mindre glade for en slik utvikling. Som «eier» av verdens ledende valuta påhviler det USA et ansvar for at kvaliteten av denne valutaen holder seg over tid. Hvilket betyr et stabilt prisnivå i Amerika. Eller eventuelt en moderat og forutsigbar inflasjon.
Dollarens rolle som ledende verdensvaluta vil imidlertid bli underminert dersom sentralbanksjef Ben Bernanke med åpne øyne lar tiltakende inflasjon redusere realverdien av amerikanske fastrentepapirer.
Ben Bernankes nye slagord
Men hva er det Bernanke har drevet med i det siste? «Quantitative easing» er det nye slagordet. Han har gått ut i markedet og kjøpt tilbake tidligere utstedte statsobligasjoner for milliarder av nytrykte dollar. Hvilket betyr at privat sektor gir fra seg rentebærende papirer i bytte for ikke-rentebærende sentralbankpenger.
Når Fed – den amerikanske sentralbanken – kjøper lange statsobligasjoner og andre lange rentepapirer i bøtter og spann, drives prisen på dem opp. Hvilket er ensbetydende med at renten drives ned.
Og lavere lange renter er nettopp hva myndighetene ønsker. Det kan sette fart på realinvesteringene i USA, og således få hjulene i økonomien til å snurre fortere rundt.
Å ta sentralbankens egen balanse i bruk ved å kjøpe massivt med papirer i markedet og betale med nytrykte penger, er et innovativt grep. Det store spørsmålet mange stiller seg nå er om Fed vil trekke likviditeten inn igjen når realøkonomien i USA etter hvert kommer på fote. Eller vil man vente for lenge med å legge pengepolitikken om i restriktiv retning? I så fall kan situasjonen der for mange penger jager etter for få varer og tjenester lett oppstå, hvilket er en sikker oppskrift på inflasjon.
Må legge om pengebruken
Om de globale ubalansene som ligger bak den finanskrisen vi nå er midt oppe i, skal rettes opp, må amerikanerne legge om pengebruken. Mindre penger til konsum. Mer penger til investeringer. Hvilket ganske enkelt betyr at sparingen i USA må opp. Manglende sparing er kjerneproblemet.
For lite ressurser til utbygging av produksjonsapparatet hvori inngår en bedre infrastruktur og også en bedre grunnskole for mange amerikanske barn – investering i menneskelig kapital, som det heter – er hva Barack Obama og hans team nå tar tak i. I tillegg går de løs på problemet med manglende helseforsikring for mange amerikanere.
Et årlig underskudd på driftsbalansen med utlandet på 300-400 milliarder dollar kan USA gjerne ha år ut og år inn. For om utdanningen styrkes og realinvesteringene øker, vil økonomien vokse. Utenlandsgjelden som andel av den samlede verdiskapningen vil stabiliseres og etter hvert synke. Og betjeningen av denne gjelden vil være uproblematisk.
Faktisk er det slik at så lenge resten av verden trenger mer internasjonal likviditet, det vil si dollar, er det fint at USA har underskudd i sitt økonomiske samkvem med andre land. Med dette underskuddet må ikke være for stort. Og bak det hele må det stå en sund og sterk amerikansk økonomi.
Om USA derimot ikke makter å øke sin sparing og investering i tilstrekkelig grad, slik at gjelden til utlandet stadig blir tyngre å bære, kan en overraskende og kraftig stigning i prisnivået i Amerika være en hensiktsmessig måte for USA å ta ned realverdien av denne gjelden på.
Fra dollar til euro?
General Charles de Gaulle kalte i sin tid USAs anledning til å utstede gjeld i egen valuta for «et privilegium som gikk utover rimelighetens grenser». Om dette privilegiet misbrukes ved overdreven inflasjon, vil Amerika gradvis miste det. I så fall må USA kanskje finne seg i å utstede egen gjeld i andres valuta.
Egentlig ville jeg ikke bli så forbauset om noen av långiverne til Amerika, for eksempel Kina, vil foreslå noe slikt. ”Om dere legger ut nye statsobligasjoner denominert i euro”, kunne kineserne si til amerikanerne, «er vi mer interessert i å kjøpe dem».
Enn så lenge vil jeg tro at Ben Bernanke har kontrollen. Så snart pilene begynner å peke oppover igjen, vil den «monetariseringen» av statsgjeld som nå finner sted, bli reversert. Men sikre kan vi ikke være. Og en stø hånd på rattet kreves, pluss kanskje litt flaks, om USA skal lykkes med denne sin temmelige innovative pengepolitikk.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i nettavsien E24 26. Juni 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
