KOMMENTAR: Gudmund Hernes om globalisering
Globaliseringen gjør verden mindre, tettere, trangere og mer ens. Folketallet vokser, urbaniseringen tiltar, stadig mer av det vi bruker produseres i andre land, merkevarene er de samme og alle bruker Google.
Mens kulturforskjellene mellom land minker, blir de innad i mange land større – immigranter tar med seg sin egen kultur og via satellitt og nett kan de lett holde kontakt med landet de forlot.
Så globaliseringen gjør ikke verden til en eneste stor smeltedigel der alle kulturelementer smelter sammen. Når verden krympes og alle kommer tettere på hverandre – reelt eller virtuelt – kan det forsterke kulturelle og religiøse konflikter. Muhammedtegningene viste at karikaturer i et land kan utløse voldsomheter i et annet.
Så hva skal til for å holde verden og dens folkeslag sammen? Det finnes to hovedsvar – det vi mennesker har felles og det som gjør oss forskjellige.
Det fremste vi har felles er den universelle erklæringen om menneskerettigheter fra 1948. I den er individet grunnenheten i verdenssamfunnet: «Menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden.» Mennesker er likt stilt og har samme rett.
Det andre syn er skarpt formulert i Unescos konvensjon for å verne og fremme verdens kulturvariasjon. Ja, nettopp mangfoldet i kulturer er det som gjør oss til mennesker. Det vi har felles er forskjeller.
Kort sagt: Universelle rettigheter er noe vi har, ulike kulturer former det vi er. Universelle rettigheter gjør oss like. Kulturelle identiteter gjør oss unike.
Bro mellom det universelle og det multikulturelle
Er det motsetning mellom det universelle og det multikulturelle? Kan vi bygge samfunn basert på begge deler?
La oss begynne med «identitet» – hva er det? Enkelt sagt: Identitet er det som gjør en person lik seg selv – altså å være den samme over tid, gjenkjennelig for seg selv og for andre. Derfor kan identitet ikke tenkes uten historie og hukommelse – hukommelsestap betyr identitetstap. Og skal du være gjenkjennelig for andre, må du være integrert i et fellesskap. Så det ulike kulturer tilbyr, er ulike skript for identitet: Skriptet for å være norsk favner for eksempel både språk og forestillinger om 17. mai.
Harvard-professoren Samuel Huntington mener vi nå er i et tideverv med «clash of civilizations», der religiøs tilknytning vil trumfe andre identiteter. En annen Harvard-professor, Amartya Sen, har kritisert dette synet for endimensjonal kulturell kløyving av verden. Sen mener alle har multiple identiteter: den samme personen kan være norsk statsborger, av pakistansk opprinnelse, sosialdemokrat, kvinne, fotballfan, vegetarianer, sikh et cetera.
Man kan si at Sen viderefører et syn Karl Marx først målbar: samfunn kan organiseres slik at det blir «mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster – uten at jeg noen gang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker».
Identitet som Windows-ruter
Da kan vi betrakte identiteter omtrent som Windows-rutene vi har oppe på skjermen, der vi kvikt kan bytte bilde fra Word til e-post til Google. På et sekund kan vi skifte identiteten f.eks. fra sjåfør til fotgjenger.
Da er det paradoksale at noen av de tydeligste nasjonale og lokale identiteter er forankret nettopp i universelle normer. Ta reglene for fotball. De er fastlagt av FIFA, er trolig bedre kjent enn menneskerettighetene og omfatter alt fra ballstørrelse til offside. Men nettopp ved disse universelle reglene kan jeg på en gang identifisere meg med Rosenborg, landslaget og Leeds.
De universelle reglene gir meg en støpeform for lokal, nasjonal og internasjonal identitet. Slike universelle regler får jeg ikke bare fra sport, men av alt fra bankvesen til politikk. Ja, selv min nasjonale identitet, som nordmann, følger av den universelle folkeretten som definerer stater.
Men alle identiteter kan perverteres – for eksempel fotball som hooliganisme eller nasjonalitet som sjåvinisme. Så presser vi metaforen om identiteter som Windows-ruter, hender det at skjermen fryser slik at bildet på topp dekker over alle bak uten at Ctrl-Alt-Del virker. Du er rett og slett fanget av én identitet.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 22. mai 2009.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
