KRONIKK: Valgkampen 2009
I en av sine tragikomiske kommentarer til den menneskelige skjebne har den nevrotiske filmregissøren Woody Allen sagt: «Mer enn noen annen tid i historien står menneskeheten i dag ved et veiskille. Den ene stien leder til fortvilelse og håpløshet. Den andre til total utslettelse. La oss be om visdom for å ta et riktig valg.»
Bærekraftig kos
De norske politikernes valgparoler og visjoner gir imidlertid intet inntrykk av at Norge står ved et veiskille. Tvert imot, er alle opptatt av å selge oss bærekraftig kos.
De fleste klonede partiprogrammene dreier seg om «gamle slagere»:
Bedre eldreomsorg og barnehager, mer effektiv innvandrerpolitikk, skattejusteringer og klimatiltak som vi knapt vil merke. Og den politiske kampen dreier seg om forenklede visjoner der glansbildeløsninger sanker stemmer og sikrer valgseier. La oss derfor se nærmere på, ikke hva som er sagt i valgkampprogrammene, men på hva som er usagt.
De store fortielsene
En av de store fortielsene er EU-saken, som for flere av partiene selvsagt ville være en selvmordsbombe. Mens partiene snakker høyt om internasjonal solidaritet og støtte til et nokså impotent FN, er det null snakk om å inngå i et forpliktende politisk EU-samarbeid.
Derfor står Norge i et trygt utenforskap der vi hegner om oljeformuen og superstøtte til landbruket. Her står vi sammen med land som Sveits og Lichtenstein, som spesialiserer seg i melking av skatteunndragelsesformuer.
Den andre fortielsen er paradoksalt nok klimakrisen. Ja, det snakkes mye om månelanding, CO2 -kutt og andre fantastiske øvelser, men krisen vil finne sted andre steder, ikke i Norge.
Selv «godhetsminister» Erik Solheim innrømmer at det å takle klimaskiftet først og fremst innebærer å investere i moralske og finansielle tiltak i utlandet (Aftenposten 17. august). Den lysende bærekraftige fremtiden ligger i de trygge hendene til politiske teknokrater, som ikke trenger å anstrenge seg for å skape en inspirerende visjon for å mobilisere folket.
De fleste synes å tro på teknologiske løsninger som vil tillate nordmenn å eksportere CO2 og øke brutto livskvalitet basert på to hytter, tre biler, for ikke å nevne oljeboring som skal gi oss lys og varme hele natten og 22 flyreiser pr. år pr. innbygger.
Bingo eller Bach
Den hektiske debatten om Frps, Aps og Høyres kulturmodell, er redusert til spørsmålet: Bingo, fotball eller Bach? Intet parti snakker om behov for en bevissthetsrevolusjon og en grunnleggende gjennomtenkning av våre vaner og verdier i en krisetid.
De dannede eliter fordømmer Frp som et antikulturelt bingoparti, men sier ingenting om de mest populære reality-seriene på TV (Big Brother, Toppmodell Norge, Ungkaren, etc.) som de selv står bak, og som like godt som Frp støtter opp om sosialdarwinisme.
Reality-TV fremmer ubarmhjertig eliminering av den svake, den mindre sexy, den mindre begavede. Den lanserer en verden som ikke handler om partnerskap og å hjelpe hverandre, men om konkurranse og å knuse motstanderen.
"Kunnskapsnasjonen" Norge
Det prylte Frps kulturprogram er likevel misforstått av kritikerne. Programmet er ikke farlig fordi Frp vil føre Norge til et kulturelt harakiri, som sensitive sjeler påstår. Det er farlig fordi det omvender nordmenn til passive konsumenter, snarere enn granskende borgere.
Implisitt i Frps agenda ligger ideen om en kultur som ikke utdanner folk til Sokrates-elever, men til lykkelige griser. Det er et kulturprogram som sier: Kos deg, og hold kjeft! Det er selvfølgelig ikke noe galt i å være en lykkelig gris. Men griser kan ikke styre landet, og kan ikke gjennomskue tullprat; de ønsker bare å bli matet og passet på.
Alle partiers mantra er «Norge som kunnskapsnasjon.» Det som forties er at kunnskapsnasjonsapostlenes største suksess har vært drastiske kutt i bevilgninger til forskning.
Betyr så «kunnskapsnasjon» først og fremst å sikre universell tilgang til Google? Hvis dette er tilfelle så er en uuttalt konsekvens at Google-generasjonen lider av latskap og generell demens: Den kan ikke lengre datoen for Kalmarunionen fordi den til enhver tid kan finnes på Google.
Miljøfiendtlig utdanning
En annen fortielse i «pratet om kunnskapsnasjonen» er at norsk høyere utdanning faktisk er antihumanistisk og miljøfiendtlig. Man har redusert universiteter til markeder og studenter til klienter som etterspør pent innpakkede produkter. Utdannelse er blitt et redskap for å skape forbrukersamfunnet.
Romanser med næringslivet
Alle partiene snakker om bærekraftig næringsliv og norske bedrifter som frontløpere i samfunnsansvar. Våre bedrifter skal forsvare menneskerettigheter, ligge foran i antikorrupsjon og være miljøfyrtårn.
Det nevnes ikke at internasjonal næringsvirksomhet i land med høyst varierende regimer ikke er noen frøkensport. Bærekraftig næringspolitikk krever evne til strategisk tenkning og smarte virkemidler.
Rydde i eget hus
Hvor er det partiet som åpent sier at politiske luftslott som norsk næringsliv som virkemiddel i menneskerettighetspolitikken, må kombineres med menneskerettigheter som virkemiddel i innkjøps- og handelspolitikken?
Hvem tør å si at man trenger en knipetangsmanøver der vi rydder opp i eget hus, men også stiller samme krav til våre handelspartnere? Hvis vi bare rammer egne bedrifter med bærekraftighetspolitikk, så er ikke bærekraftighetspolitikken selv bærekraftig.
Alle partienes yndling er små og mellomstore bedrifter. Partiene elsker dem, og det er ikke måte på hva godt de vil gjøre for dem.
Vi skulle gjerne hatt et parti som har skjønt at store bedrifter ofte utgjør småbedriftenes markeder, hjelper dem med teknologiutvikling og bidrar til at de blomstrer. Og vi skulle også gjerne ha hørt partier vedstå seg reguleringspolitikken som stort sett lar de store bli enda større: Statoil har slukt alle andre norske oljeselskaper, og bankene og finansnæringen kjøper stadig opp hverandre.
Lobotomiserte borgere?
Det mest foruroligende i det usagte i valgdebatten er passivisering av borgerne. Norske politikere lover kos uten krav. Stanfords ledende klimatolog og dette års Arne Næss-professor, Stephen Schneider, forlanger aktivisering av borgere gjennom investering i deres «vitenskapskyndighet».
En slik kyndighet handler ikke nødvendigvis om grundig kunnskap i kjemi eller økonomi. Det borgerne trenger å forstå, er forskjellen mellom et faktisk utsagn og en verdivurdering, mellom subjektiv og objektiv sannsynlighet, mellom et paradigme, en naturlov og et system.
Beroligende usannheter
Med alle disse fortielsene i debatten ser den norske valgkampen ut som et forfengelighetens marked fullt av eksperter på det den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegurt kalte «foma»: Beroligende usannheter.
Norge står i fare for ikke bare å miste sitt miljømessige og humanitære lederskap; det vil snart bare bli et nytt rikt og irrelevant land på verdens kulturelle og politiske teaterscene.
En av de største forsømmelsene i debatten er behovet for politisk, kulturell og forretningsmessig innovasjon for bærekraftig fremtid. Vi vil gjerne invitere alle som behøver inspirasjon til den årlige Oslo Sustainability Summit om innovasjon for bærekraftig fremtid 31. august og 1. september.
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 27. august 2009 med tittelen "Usagt i valgkampen".
Sende gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
