AKTUELL DEBATT: Øystein Noreng om oljefondet
Aftenposten slår den 21. september stort opp at «I 2020 er vi alle oljemillionærer».
Oljefondet, Statens pensjonsfond utland, antas på ti år å ville vokse fra dagens nesten 3000 milliarder kroner til forventede 6000 milliarder ved en stadig tilførsel av nye olje- og gassinntekter, samt en avkastning gjennom god plassering.
Underforstått fremstilles de neste ti årene som minst like gunstige for Oljefondet som de foregående ti.
På vei ned
En viss nøkternhet kan imidlertid være på sin plass. Norge, petroleumsvirksomheten og Oljefondet står overfor alvorlige risikomomenter som tilsier at de kommende ti år eventuelt vil kunne bli ganske annerledes enn det siste tiåret.
Norsk oljeutvinning er på vei ned. Det kan diskuteres hvor raskt, men volumet blir mindre. For under to år siden, i januar 2009, var oljeprisen 35 dollar pr. fat, under halvparten av dagens nivå.
Vi har ingen garanti for at en nedgang i etterspørselen og/eller et styrket tilbud av olje ikke kan drive prisen ned igjen, kanskje til 40-50 dollar pr. fat, i hvert fall for en stund.
USAs pengepolitikk kan gi grunnlaget for et betydelig fall i dollarkursen, kanskje til 0,60 euro, omtrent der den var i 2007-08, hvilket kunne gi en dollarkurs på fem kroner eller enda lavere.
Risikoen er et sammentreff av fallende volum olje og en lavere oljepris i norske kroner.
Usikre gassinntekter
Norges inntekter fra salg av naturgass er også usikre. Over hele verden er gassprisene under press nedover på grunn av billigere utvinning av skifergass.
I Europa er prisene i langsiktige gasskontrakter inntil videre knyttet til oljeprisen, men denne bindingen kan svikte i et kjøpers marked.
Utfallet vil kunne bli lavere gasspriser og lavere gassinntekter for Norge. Ut fra dette perspektiv er det en risiko for at Statens pensjonsfond utland i de kommende år vil bli tilført vesentlig lavere årlige beløp.
Finansiell uro
I en skrantende verdensøkonomi med fortsatt finansiell uro er det vel optimistisk å anta en fire prosent årlig avkastning for Oljefondet. Risikoen er vist av de siste årenes resultater.
I 2008 tapte Oljefondet så det suste, i 2009 vant det stort, i første kvartal i 2010 hadde det en moderat gevinst, i andre kvartal et betydelig tap. Derfor kunne kanskje en gjennomsnittlig årlig avkastning på en til to prosent være et mer realistisk anslag.
Risikoen er at i verste fall vil Norge kunne rammes av raskt fallende petroleumsinntekter samtidig som avkastningen i Oljefondet svekkes.
På denne bakgrunn vil våre politikere om få år kunne stå overfor et mer påtrengende valg mellom å dempe veksten i statsbudsjettet, å øke skattene eller å tappe av Fondet.
En finansiell knipe som nå synes å avtegne seg vil også kunne frembringe en ny giv i oljepolitikken, med sikte på mer leting og mer utbygging av påviste prospekter, men slike tiltak vil bare gi langsiktig uttelling.
Nye inntektskilder
Enda viktigere er det å satse på utvikling av nye inntektskilder, ved forskning og utvikling og utbygging av infrastruktur.
Dermed vil et nytt finanspolitisk paradigme kunne tvinge seg frem:
Næring foran tæring, investeringer foran overføringer.
Hittil har det ikke vært vanskelig å la Oljefondet forbli urørt. Spørsmålet er om disiplinen vil holde i vanskeligere tider. Intet av våre politiske partier synes å ta høyde for en slik eventualitet.
Referanse:
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg i Aftenpostens økonomidebatt 28. september 2010 med tittelen "Tvilsom optimisme?".
Feedback:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
