DEBATT: Espen R. MOen om Nobelprisen i økonomi
Nobels minnepris i økonomi for 2010 tildeles Peter Diamond, Dale Mortensen og Christopher Pissarides for utviklingen av fagfeltet søketeori.
Fagfeltet søketeori oppsto tidlig på 70-tallet. En tid preget av opprør mot det konvensjonelle, også innenfor økonomifaget.
På denne tiden var mikroøkonomi fundert på antagelsen om at markeder er perfekte, og at aktørene til enhver tid har full informasjon om alle relevante forhold. Makroøkonomi var løsrevet fra mikroøkonomi, og Keynes-modellene dominerte.
Opprør i økonomifaget
Radikale, unge økonomer ønsket alternative, mer realistiske teorier, som også kunne bidra til å bygge bro mellom mikro- og makroøkonomi. Søketeori var nettopp et slikt alternativ.
Diamond-paradokset
I 1971 utviklet Peter Diamond et banebrytende arbeid, der han beskrev det såkalte Diamond-paradokset. Han viste at selv små søkekostnader kan endre prisdannelsen i markedet dramatisk. Mekanismen er like finurlig som den er intuitiv.
Stilt overfor et pristilbud, vil den rasjonelle kjøper fullføre handelen med mindre den forventede gevinsten ved ytterligere søk overstiger søkekostnaden.
Det innebærer at de rasjonelle selgerne kan sette en litt høyere pris enn konkurrentene uten å miste kunder, siden kundene ikke ønsker å søke videre. Men hvis alle ønsker å sette en pris over gjennomsnittsprisen, hva blir da resultatet?
Diamond viser at den eneste mulige likevektsprisen er monopolprisen, uavhengig av hvor mange selgere det er i markedet. Et lite, men realistisk, avvik fra de nyklassiske forutsetningene endrer altså modellens konklusjoner dramatisk.
Arbeidsmarkedsøkonomi
Søketeorien har mange anvendelser innenfor finansiell økonomi, næringsøkonomi og makroøkonomi.
Likevel har søketeori særlig relevans i arbeidsmarkedet, der arbeidsledige arbeidstagere og ubesatte jobber eksisterer side om side.
Mortensen og Pissarides videreutviklet Diamonds søkemodell. Den resulterende Diamond-Mortensen-Pissarides-modellen er i dag den mest benyttede modellen innenfor arbeidsmarkedsøkonomi.
I modellen bestemmes lønningene ved forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstagere. Videre vektlegges arbeidstagernes incentiver til å søke etter jobber og bedriftenes incentiver til å skape jobber.
Samspill i arbeidsmarkedet
Modellen er et rammeverk for å forstå samspillet mellom arbeidsledighet, destruksjon av eksisterende jobber, og dannelse av nye jobber.
Den benyttes blant annet til å analysere hvordan forskjellige former for politikk vil påvirke likevektsarbeidsledigheten.
For eksempel vil økt ledighetstrygd påvirke økonomien på flere måter. Økt trygd vil svekke arbeidslediges incentiver til å finne seg en jobb, og styrke de ansattes forhandlingsposisjon slik at lønningene blir høyere. Dermed svekkes bedriftenes incentiver til å skape nye jobber. Den utvetydige konklusjonen blir at ledigheten går opp.
Likevektsledighet
Et mye diskutert spørsmål er om likevektsledigheten er på et samfunnsøkonomisk riktig nivå.
Milton Friedman, en annen nobelprisvinner, hevdet at det han refererte til som den naturlige arbeidsledigheten, er på et riktig nivå. Med det mente han at en passe mengde ressurser kanaliseres til søkeaktivitet og til å skape jobber.
Søkemodellen til Diamond, Mortensen og Pissarides gir ikke tilsvarende resultater. I denne modellen er det ingen mekanismer som tilsier at markedet som sådan skal gi et riktig nivå på ledigheten.
Imidlertid har nyere arbeider, utviklet av undertegnede og andre, stilt spørsmål ved dette resultatet. Med andre antagelser om informasjonsflyten i økonomien, vil ikke søkefriksjoner som sådan gjøre at nivået på ledigheten blir feil.
Ledighetstrygd vil imidlertid medføre at ledigheten blir for høy, selv om dette ikke betyr at ledighetstrygden bør avskaffes. I den senere tid har også søketeori blitt innlemmet i mer konvensjonelle makroøkonomiske modeller.
Når Nobelkomiteen inkluderer de nyere bidragene i begrunnelsen for prisen, illustrerer dette at det som engang var et radikalt opprør nå er i ferd med å bli mainstream økonomisk teori.
Referanse:
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg i Aftenpostens økonomidebatt 21. oktober 2010.
Si din mening:
Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
