KRONIKK: Jørgen randers om CO2-rensing
Arbeidet med CO2-rensing av Kårstø og Mongstad er dominert av stadig økende kostnader og stadig utsatte frister.
Jeg foreslår at regjeringen avlyser CO2-rensing av Mongstad og Kårstø, og i stedet - i løpet av tre år - bygger et gasskraftverk med CO2-håndtering på Vestlandet.
Testsenteret på Mongstad fullføres og brukes som planlagt til å utvikle CO2-håndteringsteknologi, men uavhengig av byggingen av det nye gasskraftverket, som bygges på en egnet tomt, på anbud, med staten som bestiller.
Dette vil spare mange penger og ha mange andre fordeler. Dette er hva en klok månemann ville gjort om han fikk se Norges situasjon i 2010 og ikke kjente den politiske historien bak den gjeldende måne-landingsstrategi.
Må spise kameler
Hovedargumentet mot mitt forslag er det høye antall kameler som må spises. Av regjeringen, noen partier og deler av miljøbevegelsen.
Men de fleste andre tunge aktører ville glede seg. For eksempel:
- Statoil, som er blitt gitt den utakknemlige oppgave å gjennomføre CO2-håndtering midt i et eksplosjonsutsatt område mens det er i full drift, uten noe gevinstpotensial, og med en eneste interesse: å unngå budsjettoverskridelse.
- Finansdepartementet, som betaler for moroa, ønsker kostnadseffektivitet, og vet at mitt forslag er langt billigere enn gjeldende plan.
- Vestlandet, som vil kunne få sikret sin strømtilførsel uten skjemmende master.
- Norsk industri og LO, som vil få anledning til å by på (og trolig bygge) et fullskala gasskraftverk med CO2-håndtering - med den læring det innebærer.
- Verdenssamfunnet, som vil få demonstrert et første fullskala CCS-anlegg uten fare for nye forsinkelser.
Grunnlaget for mitt forslag er det faktum at CO2-håndtering kan bli mye billigere enn de fantasiprisene som verserer rundt Mongstad-prosjektet.
Tre ganger dyrere enn nødvendig
Prislappen på Mongstad er trolig tre ganger høyere enn nødvendig, fordi man bygger renseanlegget langt fra folk, på eksplosjonsfarlig område, integrert i anlegg som må være i kontinuerlig drift, i dyr petroleumsstandard, og med begrenset mulighet til å anvende eksisterende infrastruktur.
For eksempel vil bygging på en green field tomt med tilknytning til den CO2-injisering som likevel vil finne sted på Ormen Lange ville være langt billigere. Og lette elektrifiseringen av dette anlegget.
I tillegg er Mongstad dyrt fordi utbygger er pålagt å ta den teknologiske risiko for at anlegget fungerer, og innarbeider risikotillegg tilsvarende. Om staten tok denne risikoen for verdens første fullskala CCS-anlegg, ville kontraktsummen bli langt lavere.
Og Norge ville ha gitt et stort bidrag til utviklingen av en teknologi som verden virkelig trenger.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 14. oktober 2010.
Si din mening:
Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
