KOMMENTAR: Gudmund Hernes om økonomisk krise
James Camerons Titanic er en av filmhistoriens største suksesser, målt i både seertall og inntjening.
Noen av scenene er blitt ikoniske, som arbeiderklassegutten Jack (Leonardo DiCaprio) og sosietetspiken Rose (Kate Winslet) tatt av vinden i baugen på atlanterhavsdamperen, der kjærligheten senere tar sitt med hud og hete i et av lasterommene, en jomfrutur i dobbelt forstand.
Heftig, dampende scene
For meg ga ikke den romantiske tragedien det sterkeste inntrykk.
Det gjorde den heftige sosialrealistiske scenen fra en annen damp: det korte, men intense innslaget fra skipets drivverk – monstermaskinene med hivende stempler og digre stag i voldsom bevegelse.
Og ikke minst: fyrbøterne som i støv, skitt og svette, i ild, larm og bulder lemper kull inn under dampkjelene. Kontrasten er trappegangen og dansesalongen på første klasse, damenes store toaletter og mennenes hvite skjortebryst.
Flytende klassesamfunn
«Titanic» var et teknisk vidunder, bygget i nordirske Belfast. «Titanic» var også et flytende klassesamfunn. Det kom til uttrykk ikke bare i passasjerenes ulike kår om bord, i lugarens størrelse og utstyr, men også da det flytende klassesamfunnet ble til et synkende skip.
På første klasse overlevde 60 prosent, på andre 40 og på tredje 25. Parolen var «kvinner og barn først». Av kvinnene på første klasse omkom tre prosent, på tredje 42. En større andel av menn på første klasse ble reddet enn barn på tredje.
Sceneskifte: Fra Titanic til krisen i Irland
Over til dagens økonomiske krise. Hvilken krise? Og for hvem?
Ta Irland, som fikk et voldsomt økonomisk oppsving etter 1995 – landet ble kalt «den keltiske tigeren».
Det var et resultat av trepartssamarbeid i arbeidslivet, ekspansjon i høyere utdannelse, kvinner som kom med i arbeidslivet, lave skatter som ga utenlandske investeringer og medlemskap i et EU som ga et større marked.
Så fulgte en spekulasjonsboom: Bankene went wild i utlån til vidløftige byggeprosjekter – og de utviklet ikke bare et tett, men et klamt forhold til politikerne. Bankene selv lånte fra private banker i andre europeiske land.
Boblen brast
Da boblen brast, bestemte den irske regjeringen at staten skulle overta bankenes tap. Dermed ble forholdet mellom private banker til en forpliktelse for den irske stat – det vil si for vanlige irske borgere.
De som hadde spekulert går fri, den lille irske mann må ta regningen – i år og i mange år fremover. Samtidig må de også bære byrdene med budsjettkuttene på andre områder: i ledighet, i dårligere finansiert utdannelse, og så videre. Med andre ord: Man retter baker for smed – eller mer presist: Man retter irer for banker.
En norsk variant var Terra-skandalen. Kommunene som ble forledet av meglere som Knut Anders Opstad og Harald Nordberg, anført av sjefen i Terra Securities Svein Erik Nordang, betaler stadig for feilene som ble gjort. Terra Securities ble slått konkurs, men konsernsjefen Ola Sundt Ravnestad ble tilstilt en etterlønn på 5,5 millioner.
Det samme skjedde i storskala etter finanskrisen i USA: Bankene, med unntak av Lehman Brothers, var too big to fail. De ble reddet etter en massiv offentlig innsats.
Men det fikk ikke finanshusene til å avstå fra å bruke milliarder på bonuser – ordninger som hadde ansporet dem til å ta de fatale avgjørelsene som ledet oss alle ut i krisen. Ingen næringsdrivende er mot statlige inngrep eller subsidier som redder dem selv!
Gode tider på øvre dekk...
Nå går det igjen godt på øvre dekk. Amerikanske selskaper har nettopp bokført et av sine mest lønnsomme kvartaler noensinne.
- Dow Jones-indeksen har steget nær 15 prosent siden juli.
- The New York Times hadde 23. november en større reportasje om at oppsvinget på Wall Street nå slår over i pralende konsum – alt fra de dyreste restauranter til kosmetisk kirurgi.
- Auksjonshuset Christie’s forteller at finansbaronene som en tid har vært borte fra budrundene, nå er tilbake.
- Et par uker før rapporterte The Financial Times at bonusene i finanssektoren i Europa vil overgå de amerikanske. Det norske oljefondet er en del av dette systemet.
Ledigheten stiger
Imens er ledigheten i Irland på vei opp. Landet kan igjen få netto utvandring. I USA er hver tiende uten arbeid: De har ikke råd til å gå på restaurant – millioner av dem vil ikke bare miste jobben, men også boligen.
Et slikt system er ikke en del av naturens orden – selv om de som nyter godt av dagens ordninger forfekter at det bare må være slik, ofte med argumenter hentet fra økonomisk teori.
Etterlyser mot
Systemet kan forandres. For kapitalismen er ikke én kapitalisme. Men forandring krever politisk mot, vilje og internasjonal koordinering for å stagge dem som er på øvre dekk og som brøyter seg vei til livbåtene når det går fryktelig galt.
I politisk økonomi er det avgjørende ikke hvilke tanker og teorier som er holdbare, men hvilken makt de har som forfekter dem.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 3. desember 2010. Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.
Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
