AKTUELL KOMMENTAR: Øyvind Kvalnes om ledelse
For statsminister Jens Stoltenberg er det et hovedmål å skape trygghet rundt seg. I kjølvannet av siste regjeringsdannelse fikk han kritikk for å ha prioritert trygghet i utvelgelsen av statsråder. Da svarte han at «trygghet er viktig i alle livets sammenhenger. Det trygge mennesket våger mer.»
Dette utsagnet rimer godt med hvordan statsministerens eget lederskap fremstår. Tryggheten dominerer. Det gjør at Stoltenberg står i fare for å underslå en viktig side ved hva som motiverer mennesker til å utføre flotte prestasjoner.
Hvordan kan angst og trygghet påvirke menneskers handlinger?
Psykolog Paul Moxnes utforsker dette spørsmålet i boken «Hva er angst». Der skildrer han hvordan ledelse består i å forvalte det han kaller arbeidsplassens psykologiske kapital:
Hvilke ressurser har vi til rådighet for å møte uvisshet og tvetydighet i omgivelsene våre?
En organisasjon som skal være beredt på slike situasjoner, trenger å ha en åpen dialog om det uvisse. En slik dialog er egnet til å vekke angsten og svekke tryggheten.
Angstens dårlige rykte
Fenomenet angst har et dårlig rykte i arbeidslivet. Det forbindes gjerne med dyp usikkerhet rundt egen jobbsituasjon. Er det bruk for meg på dette arbeidsstedet? Er jeg nødt til å akseptere den uberegnelige og lunefulle lederen som når som helst kan sprekke? Må jeg smiske med ham for å overleve her?
Slike grublerier er elementer i den syke angsten, som er handlingslammende og egnet til å svekke folks selvtillit.
Moxnes forsøker å rehabilitere angsten, og vise hvilket potensial som ligger i den. Han gjør lite ut av det klassiske filosofiske skillet mellom frykt - for det kjente, nåtidige - og angst - for det ukjente, fremtidige. I stedet bruker han begrepene «frykt», «redsel», «uro» og «angst» om hverandre, i skildringer av ulike måter å være skremt på. Søren Kierkegaard ville ha gremmet seg. Denne utflytende begrepsbruken egner seg likevel til å fange opp viktige fenomener.
I et arbeidsmiljø preget av lite angst og mye trygghet kan medarbeiderne ende opp med å kjenne seg overbeskyttet. Uansett hva slags prestasjoner de leverer, vil de få fortsette i jobben sin og få liknende arbeidsoppgaver.
Når tryggheten dominerer
Mer konkret kan situasjonen i et bestemt prosjekt på en arbeidsplass være at
- Prosjektleder er beskyttet av noen høyere opp i organisasjonen
- Prosjektet vil bli opprettholdt og finansiert uavhengig av hva som utrettes med det
- Prosjektet er lite synlig i organisasjonen, selv når det går dårlig
- Det er vanskelig å identifisere hvem som er personlig ansvarlig for prosjektet
Dette er et arbeidsmiljø hvor trygghet er den dominerende faktoren. Medarbeiderne kan gi blaffen, siden slapp innsats uansett ikke får personlige konsekvenser.
At frykt og engstelse kan skape gode prestasjoner er et tema som har fått mange kulturelle uttrykk gjennom tidene.
Frykten gir vinger
Det er blant annet sentralt i et klassisk Asterix-hefte. Der får de tapre gallerne besøk av en flokk vikinger. Visitten fra kalde nord skyldes at vikingene har hørt at frykt kan gi dem vinger. De ser for seg den fantastiske muligheten det vil være å fly inn over fiendens territorium og angripe fra lufta. Derfor oppsøker de en rekke personer for å få hjelp til å forstå fryktens vesen. Problemet er bare at folk blir så redde av vikingenes fremtoning at ordene stokker seg for dem. De klarer ikke å formidle til vikingene hva det vil si å være redd og engstelig.
Påstanden om at frykt gir vinger har god mening om vi legger bort den helt bokstavelige fortolkningen.
Min kollega Moxnes fremstiller angsten som en ressurs vi i vår tid i altfor stor grad rømmer fra: «Frisk angst skal ikke tas bort ved hjelp av piller, søvnige rutiner eller et døsig byråkrati. I stedet for bare å søke å fjerne angsten må vi bygge trygghet i tillegg. Da blir angsten noe positivt, en prestasjonsforbedrer.»
Angst og trygghet - samtidig
Han fremstiller angst og trygghet som gjensidig avhengige motpoler: «For at prestasjonsnivået skal bli høyest mulig, trenger vi toppskåringer på både angst og trygghet - på samme tid.»
Moxnes bygger tenkningen sin på flere tiårs arbeid med norske ledere. Han har kommet tett inn på følelseslivet til beslutningstakere fra ulike bransjer og profesjoner.
Dermed kan han også med troverdighet trekke noen generelle slutning-er: «Mange av vår tids idrettshelter, toppartister og topp-ledere er livredde, men de har bygget tryggheten i tillegg. De tåler å være redde. Ekte trygghet er ikke fravær av angst, men angsttoleranse.»
Hvor står statsministeren og lederskapet hans fra dette perspektivet? Tar han tilstrekkelig hensyn til behovet for frisk angst for å skape prestasjoner? Retorikken til Stoltenberg i dette og i beslektede tilfeller betoner trygghet og beskyttelse for individet som selve fanesaken.
Da havner den konstruktive angsten i skyggen, den som vi trenger for å være skjerpede, skapende individer.
Artikkelen er publisert som gjestekommentar ledelse i Dagens Næringsliv 4. mai 2010.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
