KOMMENTAR: Gudmund Hernes kapitalismen
En av tidenes mest kompakte og potente samfunnsvitenskapelige analyser ble forfattet av en postdoc og en halvstudert fabrikant, begge under 30. Teksten de skrev er så tett og så fyndig fordi de lanserer en modell for samfunnets, ja, verdenssamfunnets utvikling med bydende logikk, dramatisk driv og dirrende harme.
Jeg tenker selvsagt på Det kommunistiske manifest, skrevet av Karl Marx og Friedrich Engels. Få økonomer skriver som dem i dag. De fleste foretrekker mer avgrensede problemer som lar seg sette på formel fremfor å ta inn over seg at selv om økonomi er et fag på universitetet, kan økonomien selv gripe inn i alle våre liv – av og til brutalt. Men det som faller utenfor økonomenes A4-ark betraktes mest som forstyrrelser, utenfor forutsetningene.
Torsdag 10. juni skrev ingeniør og investor Øystein Stray Spetalen en kronikk i Dagens Næringsliv som gir assosiasjoner til – ja, nettopp – Det kommunistiske manifest. Spetalen river slør til side, og skriver med brodd og kraft og vrede – utdypet i et intervju i samme avis.
Spetalens teser:
- Det er konstruert en kapitalisme som først og fremst belønner dem som uten risiko spekulerer med andres penger.
- Ved oppsving får de skyhøye bonuser og lønninger, ved kriser går de gigantiske statlige redningspakkene først og fremst til dem.
- Nå må den yrkesaktive middelklassen «ta regningen for at profesjonelle investorer har fattet gale beslutninger» gjennom økt skatt og senket velferd.
- Resultatet kan bli en ny type klassekamp: De gamle mot de yngre, de arbeidende mot de trygdede.
- Mange land ikke vil ha penger til å betale regningen. Og når den til slutt må tas, forsvinner investeringene og nyskapningen i industrien.
- Norge handlet forbilledlig da de største norske bankene var kjørt i grøfta i begynnelsen av 1990-årene. Staten reddet bankene, men nullet aksjonærenes verdier. Siden solgte staten de nasjonaliserte bankene med stor fortjeneste – mot aksjonærenes protester, selvsagt.
Dette er ikke akkurat dagens virkelighetsbilde på lederplass i Dagens Næringsliv. Men avisen gjør mer: Den følger opp med intervjuer med norske næringslivsledere. Kommentarene er oppsiktsvekkende.
La meg bare sitere Jens Ulltveit-Moe, tidligere president i både Norges Rederiforbund og i NHO:
«Mellommenn har tjent grovt og tatt for stor godtgjørelse uten risiko og resten av verden må betale. Dette må endres. Når jeg ser reaksjonene fra finansverdenen, reagerer jeg med undring over at de ikke har forstått alvoret. Her er det viktig å få ryddet opp. Samtidig påhviler det et ansvar på oss som bruker finansinstitusjonene, at vi ikke godtar grov overbetaling.»
Hvem kan endre?
Jeg har et par kontrollspørsmål: Til «Dette må endres»: Ja, men av hvem? Det gjøres jo ikke av selveste markedet? For i neste setning forteller denne hovedtillitsmann for norske næringsdrivende at de selv ikke er i stand til å opptre som kapitalister: De godtar grov overbetaling! Markedet fungerer ikke til hverdags. Da kan vel bare staten gjøre jobben?
Miserene er ikke begrenset til finansnæringen. I den meksikanske golf har vi sett det samme: Her var det BP som tok vørdsløs risiko med andres verdier og levesett.
Tusener er ruinert, liv er lagt øde, næringer destruert – og naturen påført ubotelig skade. Men plutselig, når raseriet blant folk truer selv Obama, oppdager BP at det kan bli tvunget til å la erstatning til dem som er slått ned gå foran utbytte til aksjonærene.
Da faller kursen på BPs aksjer – til nå med nesten 50 prosent. Dermed står vi overfor en annen gruppe som spekulerer med andres penger uten risiko: Finansdepartementet og Oljefondet.
Leser jeg tallene rett, var markedsverdien av Oljefondets investeringer i BP ved årsskiftet over 18 milliarder kroner. Siden 20. april har altså kursfallet nær halvert verdien – altså et tap på ni milliarder.
Til sammenligning er det mer enn to ganger investeringsbudsjettet til Jernbaneverket. De som har plassert pengene får bonuser, men vi får ikke vite hvor store eller hvem som får dem – det er hemmelig.
Det er ikke vanskelig å forstå islendinger som i folkeavstemningen stemte ned forslaget om at folket måtte ta regningen. Eller grekere eller spanjoler har vært utenfor A4-arket, i gatene.
For Spetalens budskap er at de som tar beslutningene, også i BP og i Oljefondet, har vært altfor polstret mot konsekvensene av valgene de treffer – de konsekvenser som treffer oss andre.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 18. juni 2010.
Feedback:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
