KRONIKK: Øyvind Kvalnes om kulturelle forskjeller
De fleste nordmenn liker å ha god plass rundt seg. Det er det vi har vokst opp med og blitt vant til. Den enkeltes personlige rom - den avstanden vi ønsker å ha til andre mennesker - er større i vår del av verden enn for eksempel i Sør-Europa.
Forskning på personlige rom viser at nordeuropeere har lite til overs for tette nærvær med fremmede. Vi vil gjerne ha rundt en og en halv meter mellom oss selv og ukjente. Derfor deler vi nødig et kafébord med folk vi ikke kjenner.
Forventningen om god plass får konsekvenser når vi ferierer i utlandet. Der kan innbyggerne mene at en benk i parken er tilgjengelig for alle, helt til den er full. Du kan ikke regne med respekt for egen en- eller tosomhet så lenge det er plass til flere på benken.
To norske kan sitte i fortrolig samtale og tro at de har plassen for seg selv. Men nei, der kommer noen lokale personer og setter seg tett inntil, kropp mot kropp. Der og da kan det oppleves som respektløst og krenkende. Hvorfor lar de oss ikke være i fred?
Trolig er det ikke snakk om manglende folkeskikk, men en helt annen fornemmelse for størrelsen på det personlige rommet.
Usynlig boble
Begrepet om det personlige rom ble innført av antropologen Edward T. Hall (1914–2009). Han skildret dette rommet som en slags usynlig boble hvert individ har rundt seg. Inn dit inviteres bare folk vi kjenner ekstra godt, som familie og venner.
Hvis en annen person trenger seg på og invaderer dette rommet, kan det skape reaksjoner som angst, ubehag og sinne. I romslige, spredt bebodde land er boblen gjerne større enn i områder med stor folketetthet.
Størrelsen på det personlige rommet kan altså variere fra kultur til kultur. Det betyr ikke at alle innen en kultur har samme forståelse for hvor grensen går.
I en episode av komiserien Seinfeld settes det søkelys på såkalte «close talkers», individer som stiller seg alt for tett inntil andre når de er i en samtale. Du prøver deg med et diskret skritt bakover for å øke avstanden og gjøre den bekvem, men en «close talker» svarer med å følge etter. Han bryter en uskreven regel om hva som er passe avstand mellom samtalepartnere.
Tette nærvær
Noen ganger er tette nærvær med fremmede helt uunngåelig. I en heis eller på en buss i rushtrafikk er det umulig å insistere på en og en halv meters avstand. Da må vi tolerere å komme tett innpå ukjentes kropper og lukter.
Psykologen Robert Sommer hevder at vi takler denne intimiteten ved å avhumanisere de andre. Vi betrakter dem med andre ord ikke som mennesker, men som gjenstander. Derfor søker vi ikke blikkene deres eller innleder til prat. De er redusert til ting som står i veien, og som det er best å overse.
Grensen til det personlige rommet merkes godt når fremmede overskrider det og trår oss for nær. Sommer og andre har utforsket temaet empirisk nettopp ved å utfordre grensene til intetanende personer. Hvordan reagerer han eller hun når jeg setter meg på stolen ved siden av, selv om det finnes andre ledige plasser? Hvor går tålegrensen? Hva skal til for at personen flytter på seg eller blir rasende?
Togreise med Dag Solstad
Invasjonen av det personlige rom er en sentral tematikk i Dag Solstads 17. roman, som kom ut i fjor. Der skildres en togreise som hovedperson Bjørn Hansen foretar fra Oslo S til Bø i Telemark.
Hansen liker å ha godt armslag. Han kjenner et sterkt ubehag ved å dele det personlige rommet med andre. Heller ikke klarer han å avhumanisere slik Sommer anbefaler:
«(D) et kom en person og satte seg på den ledige plassen ytterst for ham. Det likte han ikke, det hadde han aldri gjort, han hadde alltid foretrukket at setet ved siden av ham forble tomt, andre, ukjente, personers tette nærvær på togreiser forekom ham å være innsnevrende, men han hadde alltid funnet seg i det, så også nå.»
Etter en stund blir nabosetet ledig. «Mannen som hadde okkupert plassen ved siden av Bjørn Hansen hadde reist seg for å forlate toget, her på Kongsberg». Denne saligheten ved å ha god plass varer ikke lenge: «En ny mann okkuperte den ledige plassen, det var en av dem som kom på på Kongsberg og som gikk på rekke og rad gjennom vognen og snuste etter en plass å legge beslag på. Denne var mye yngre, men akk så tykk, tenkte Bjørn Hansen, han kommer sikkert til å lene seg over meg og min plass med en gang han har satt seg til rette, tenkte han, slik at jeg må bøye meg inn mot veggen.»
Okkupanter
Begge disse medpassasjerene til Bjørn Hansen «okkuperer» plassen ved siden av ham. De er med andre ord okkupanter av det personlige rommet til hovedpersonen i Solstads roman.
På engelsk snakker en om at et sete på toget er «occupied», og mener da temmelig nøytralt at det er opptatt. Når ordet brukes på norsk, gir det sterkere assosiasjoner til at noen har gått over streken og handlet moralsk urett. Normalt er det ikke bra å okkupere, og dermed gjøre seg til okkupant.
Bjørn Hansen lider når han er på reise og ikke får være i fred i sitt personlige rom. Forfatter Dag Solstad derimot, kan til tider nyte godt av sin status som rikskjendis i slike sammenhenger. Kjendiser tillegges gjerne et større personlig rom enn andre. Vi trår dem ikke så nær.
Etter nettopp å ha lest skildringen av togreisen over, var det artig å se Solstad på Haukeliekspressen i fjor høst, på vei til tilbake til Oslo fra Litteratursymposiet i Odda. I en stappfull buss fikk forfatteren sitte uforstyrret med tom plass ved siden av seg under hele turen. Ingen okkuperte det ledige setet, til tross for iherdige kamper om sitteplass lenger bak.
Grensene
Kunnskapen om personlige rom kan være nyttig når vi skal reise til eller ta imot besøk fra andre deler av verden. Der kan grensene for hva som er en behagelig avstand mellom mennesker gå på andre steder enn vi er vant til.
Ved å stå for tett kan vi oppleves som frekke «close talkers», men ved å stå for langt unna risikerer vi å virke kjølige og avvisende. Noen antropologiske forstudier kan være på sin plass for å skaffe seg kunnskap om kulturen for personlige rom.
Det finnes ingen global mal for hva som er riktig størrelse for det personlige rommet. På dette området er det trolig fornuftig å være relativist, og ikke tro at det finnes et universelt riktig areal en person bør få ha for seg selv.
Utfordringen kan være å bestemme tilpasningsgrad. Hvor lang skal jeg gå i å adoptere de andres forestillinger om personlig rom? Med hvor stor rett kan jeg forvente at de også respekterer mine grenser?
Ved å gi og ta går det an å finne en god balanse mellom egne behov og følelser, og andres. Bevissthet om personlige rom kan uansett bidra til å unngå misforståelser og pinlige opptrinn når mennesker møtes.
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 24. juli 2010.
Feedback:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
