KOMMENTAR: Arne Jon isachsen om samfunnsvitenskap
Phillipskurven som kom til anvendelse for praktisk politikk fra tidlig på 1960-tallet, er et godt eksempel. Lavere arbeidsløshet, viste den teoretiske modellen, kunne «kjøpes» ved høyere inflasjon. Historiske studier viste det samme. I mange land ble den økonomiske politikken lagt om i en mer ekspansiv retning. Det gikk bra en stund. Helt til folk ble vant til inflasjon på 4-5 prosent og lot forventninger om dette inn i sine krav og analyser.
Da sprakk Phillipskurven. Og Paul Volcker som høsten 1979 tiltrådde som sjef for Fed (den amerikanske sentralbanken), startet kampen mot inflasjon. En kamp som ikke var vunnet før begrepet stagflasjon hadde satt seg skikkelig; kombinasjonen av høy inflasjon og høy arbeidsløshet. Problemet med Phillipskurven var utelatelsen av en sentral variabel, nemlig forventet inflasjon.
Halvveis inn i det første tiåret på 2000-tallet, var mange amerikanske økonomer såre fornøyde med den økonomiske utviklingen. Inflasjonen var kuet. Veksten var god. Tiden var moden for forskningsprosjektet The Great Moderation.
Så kom finanskrisen...
Hva gikk galt? Mye gikk galt. Incentivstrukturer i finansvesenet som fører til overdreven risikotaking, ble ikke tatt inn i analysene. Fremveksten av et «shadow banking system» der egenkapitalen var altfor lav, ble oversett. Og systemet med å spre risiko via nye finansielle instrumenter førte i mange tilfeller til det motsatte; altfor stor risiko samlet på altfor få hender.
Naturvitenskap vs samfunnsvitenskap
Naturvitenskap og samfunnsvitenskap er to forskjellige ting. Lovmessigheter slik naturvitenskapene opererer med, er sjelden vare i samfunnsvitenskapene. Hvorfor?
Fordi naturvitenskapene fokuserer på døde ting, mens samfunnsvitenskapene har fokus på levende mennesker. Menneskelig atferd er ikke like forutsigbar som tiden det tar for et eple å falle til jorden. Vi mennesker er ikke rasjonelle på mekanisk og forutsigbart vis. Vår atferd kan derfor heller ikke forstås fullt ut.
Utvikler konkurrerende modeller
I samfunnsfagene er det viktig å utvikle alternative og konkurrerende modeller. Se den samme virkeligheten på ulike vis. Utfordringen blir å plukke ut den eller de tilnærmingene som gir best forståelse av den virkeligheten man skal forholde seg til. Dessuten må vi være på vakt mot overmot.
De som tror at de endelig har skjønt tingene, og som skal overbevise alle andre om det, går lett på en smell.
For en ti års tid siden «viste» forskning at man ikke burde spise mer enn to egg i uken. Nå «viser» forskningen at man gjerne må spise ett egg hver dag. Har det hendt noe med hønene i mellomtiden?
Samfunnsvitenskap burde kanskje heller hete fortellinger om samfunnet. Så får vi la dem som forsker på naturen, kalle seg vitenskapsmenn.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i nettavisen E24 5. juni 2010.
Feedback:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
