KOMMENTAR: Gudmund Hernes om USA
Amerikanere er innpodet ideen om USA som annerledesland – American exceptionalism.
USA var det første representative demokrati og har overlevd alle kriser. Landet ble ett i krig mot en europeisk kolonimakt.
Uavhengighetserklæringen var også en menneskerettighetserklæring:
All men are created equal … endowed … with certain unalienable rights.
Landet var åpent: Alle kunne komme med sin tro – og med tomme hender. Ved foten av Frihetsgudinnen står den berømte verselinjen:
Give me your tired, your poor/ Your huddled masses yearning to breathe free.
Store skarer småfolk dro over there for å skape seg et liv i den nye verden. Slavenes frigjøring ble proklamert et århundre etter uavhengighetserklæringen. Og der menneskene slapp fri og kreftene slapp løs, der kunne alt det nye skapes: Thomas Alva Edison oppfant glødelampe, film og grammofon, Henry Ford ga bra lønn og produserte bilen alle ville ha.
Nyskaping ble USAs varemerke, alt fra poliovaksine til iPhone. USA laget det folk drømte om, ikke bare ved masseproduksjon – USA laget selve drømmene ved massekultur: nye forbilder og filmstjerner, nye moter og nye normer. Amerikansk musikk satte tonen i jazz og rock.
Også intellektuelt ble USA et stigende land – nobelprisene havner der.
Mulighetenes land
USA var mulighetenes land, setet for den amerikanske drømmen: Den som vil, kan! Neste år blir bedre enn dette, barna får det bedre enn oss! Drømmen er gitt mange uttrykk, som i åpningslinjene til filmlåten Fame:
Baby look at me
And tell me what you see.
You ain’t seen the best of me yet
Give me time; I’ll make you forget the rest.
I got a story, and you can set it free!
Den amerikanske eksepsjonalismen er mer. Fra å slå en forsvarsring rundt kontinentet (Monroedoktrinen) for å holde europeerne vekk, måtte den nye verden flere ganger redde den gamle: i verdenskrigene, i den kalde krigen, i Korea.
Ingen nasjon har krigsgraver i så mange land som USA. Og amerikanerne var rause som ingen andre: Marshallhjelpen gjenreiste Europa – ja, selv de tidligere fiendeland Tyskland, Italia og Japan. Dollaren ble verdens valuta: målestokk og gangbar mynt overalt.
Denne fortellingen er impregnert i alle amerikanere. Den har selvsagt en motfortelling som finnes i Negro Spirituals, Little Big Horn, Joe Hill, i kampen mot trustene, i mccarthyisme, i My Lai, i diskriminering, i rå utbytting. Mange som kom for å realisere drømmen i den store melting pot havnet i den sorte gryte.
Drømmen blekner
Nå er drømmen blek. USA er i to kriger – de var ikke med i valgkampen før kongressvalget 2. november, men alle har en gnagende uro for en skjult fiende som skapte traumet 9/11, som ikke kan nedkjempes militært the American way. Hver innsjekk før en flyreise minner deg om den.
Kårene for amerikanere flest er ikke bedret de siste tiårene. Tvert imot – ulikhetene har økt kraftig. I 1980 tjente sjefene i de største amerikanske selskapene 42 ganger så mye som gjennomsnittsarbeideren – i 2001 hele 531 ganger så mye. Fra 1980 til 2005 gikk mer enn fire femtedeler av økningen i amerikanske inntekter til den rikeste ene prosenten!
Arbeidsledigheten rammer én av ti. Siste måned økte sysselsettingen med 150 000, bedre enn ventet. Men selv med en slik vekst vil det ta 15–20 år før man er tilbake til en sysselsetting som før finanskrisen slo inn i 2007. Og taper du jobben, mister du lett boligen – for én av fire amerikanere er lånet større enn verdien på den.
Tente håpet - Drømmen slukket
For to år siden vant Barack Obama presidentvalget ved å tenne håp og love endring. Men amerikanerne er reddere nå: 62 prosent mener at de økonomiske forholdene blir verre.
Den amerikanske drømmen er slukket – marerittet er at barna får det verre. Men storkonsernene med hovedkvarter i USA gjør det bra – inntjeningen deres avhenger stadig mindre av det som skjer i USA.
Mange mistror staten og «byråkrater», støtter kutt og mindre skatt. Og USA består av 50 stater, der republikanske flertall vil gi mindre naturvern, regulering, energitiltak. Likevel: De som vant frem med krav om kutt, også Tea Party-kandidatene, er på rømmen nå når de skal konkretisere.
Selv om folk mistror staten, vil de ha hjelp fra den. Folk er mot «Washington», men vil ha ledere som kan skaffe jobber og trygghet og fremtid. Og det oppleves som noe ydmykende når Obama må be India om drahjelp for å få USA på bena – det amerikanske århundre er over.
Hvor går USA i 2012
Spørsmålet er hvor folk som er sinte og redde vil gå ved neste valg. Politisk er USA blitt mer hatsk og splittet de siste 30 årene. Kampen om makten lammer de politiske institusjonene.
Den politiske kulturen forfaller – valgkamp blir mer og mer personangrep: Det ble brukt 65 millioner dollar til attack ads bare mot demokratenes kvinnelige frontfigur Nancy Pelosi!
Både Franklin D. Roosevelt og Harry Truman brukte Happy Days Are Here Again i sine valgkampanjer. Den vil neppe brukes i 2012.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 12. novemver 2010 med tittelen "Happy days?".
Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
