KRONIKK: Øystein Noreng om Statoil
I 1972 opprettet et enstemmig storting Den norske stats oljeselskap, Statoil. Formålet var å bidra til utviklingen av petroleumsvirksomheten på Norges kontinentalsokkel, men selskapet har hatt større mål.
Allerede i 1975 kjøpte Statoil raffineriet på Mongstad fordi selskapet ønsket å være til stede i hele verdikjeden, senere komplettert ved oppkjøp av raffinerier og deretter omfattende engasjement i leting, utvinning og salg i mange andre land.
Størst i verden på dypt vann
I dag er Statoil verdens største operatør på dypt vann. Det er Norges og Nordens største selskap, målt etter omsetningen er det verdens trettende oljeselskap og nummer trettiseks av verdens selskaper.
Statoil er Norgeshistoriens største teknologiske og økonomiske suksess. Forutsetningen har vært en beskyttet oppvekst, med en begunstiget tildeling av konsesjoner fra en statsmakt som er både regulator av virksomheten og eier av selskapet.
Selskapets suksess skyldes ikke internasjonal konkurranseevne, men en fortrinnsbehandling fra det norske samfunn.
Tjener pengene hjemme
Dette fremgår klart av Statoils inntjening. Selskapet hadde ifjor et overskudd på undersøkelse og produksjon før finansposter og skatt på 122 milliarder kroner, hvorav 104 milliarder ble realisert på norsk sokkel og bare 2,6 milliarder i utlandet.
Selv etter mange års omfattende satsing tjener Statoil nesten ikke penger i utlandet. Selskapets anleggsmidler i undersøkelse og produksjon har en verdi av 176 milliarder i Norge (2009-tall), mot 153 milliarder i utlandet. Inntektene i Norge finansierer veksten i utlandet.
Selskapet investerte omtrent samme beløp i undersøkelse og produksjon i utlandet som på norsk sokkel ifjor. Selskapets strategi er å ekspandere internasjonalt.
En viktig begrunnelse for sammenslåingen av Statoil og Norsk Hydros olje- og gassvirksomhet var behovet for en mer slagkraftig enhet for internasjonal konkurranse. Fordi utviklingen av teknologi skjer på en internasjonal arena, er det viktig for et stort oljeselskap å delta flere steder, ikke bare på hjemmebane.
Satser i utlandet
Spørsmålet er ikke om Statoil bør delta i utlandet, men i hvilket omfang, på hvilke måter og med hvilken prioritering i forhold til virksomheten i Norge.
På norsk sokkel er Statoil den største lisenshaveren og den største operatøren. Anslagsvis ligger om lag halvparten av Statoils tildelte areal brakk i den forstand at det ikke har vært gjenstand for leteboring. Satsingen på vekst i utlandet har sitt motstykke i at Statoil synes å nedprioritere virksomheten på norsk sokkel, men uten at selskapet avhender sine brakke lisenser.
I oljeselskapene er det en utbredt motvilje mot å avhende ubenyttet leteareal på grunn av potensialet for funn på naboblokker, i tilsvarende bergarter eller av etterfølgere.
Statoil som hemsko
Det høye kostnads- og skattenivået på norsk sokkel innebærer at reservene her har en lavere verdi for selskapene enn for eksempel i Mexicogulfen. Dette er en hindring for bytte av andeler fordi finansmarkedene også vurderer selskapene etter fysiske reserver og deres fornyelse, ikke bare etter omsetning og lønnsomhet.
Dermed sitter Statoil med en stor portefølje av mindre prospekter på norsk sokkel som selskapet virker lite interessert i å bygge ut, men heller ikke klarer å bytte bort.
På denne måten kan Statoil fortone seg som en hemsko, ikke en drivkraft i virksomheten på norsk sokkel, stikk i strid med den politiske intensjonen fra 1972.
Global strategi fra London
Å drive global strategi og forretningsutvikling fra London signaliserer at Statoil oppfatter seg stadig mer som et internasjonalt enn som et norsk oljeselskap, uansett om den norske stat står for sytti prosent av eierinteressene.
Dette kan være et første steg på å flytte stadig større deler av konsernledelsen, med en begrunnelse av at et internasjonalt oljeselskap lettere kan drives fra London enn fra Stavanger.
I Storbritannia ville ledelsen også kunne bevilge seg høyere avlønning.
Et slikt forløp er ikke i norsk interesse. For Norge er det viktig å beholde utvikling av teknologi og strategi på hjemmebane. Flere skandaler viser at staten mangler kompetanse til å styre sine egne selskaper som opererer utenfor Norge. Det er på tide å gjennomgå kritisk selskapsstrukturen i norsk petroleumsvirksomhet.
I mellomtiden bør staten ta ut et større utbytte fra Statoil for å dempe den internasjonale veksten og samtidig sette skytset inn mot selskapets sovende lisenser.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 5. november 2011.
Si din mening:
Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
