KOMMENTAR: Gudmund Hernes om kapitalisme
I Dagens Næringslivs sommerportretter ble de intervjuede spurt: Hva er det beste og verste med kapitalismen?
- De fleste ga fasitsvaret på det første: Kapitalisme fremmer effektivitet og innovasjon.
- Ingen ga det åpenbare svaret på det andre: Det verste med kapitalismen er kapitalistene.
Påstanden er ikke original. Den stammer fra den moderne økonomiens far, Adam Smith – han var langt på vei sosialdemokrat:
«Folk i samme bransje møtes sjelden, selv for moro eller adspredelse, uten at samtalen ender med en konspirasjon mot fellesskapet, eller i et komplott for å heve prisene,» skriver han i Nasjonenes velstand fra 1776.
Hva kapitalister vil
Kapitalismen bygger på konkurranse – men alle kapitalister vil unngå konkurransen for egen del. De satser gjerne på risikoprosjekter – men vil at det offentlige skal ta regningen når det går galt.
De ønsker lønn hinsides alle normer – men vil også bruke de fellesgoder andre har betalt. De vil ha høy profitt, men vil også at staten – altså oss andre – skal betale når de kjører virksomheten i grøfta. De vil, kort sagt, privatisere fordeler og sosialisere ulemper.
Lærdommer fra finanskrisen
Finanskrisen lærte oss at selve finanssystemet var feilkonstruert – på flere måter. Banker pøste ut boliglån de visste låntagerne ikke kunne betjene.
Så delte de disse lånene i småbiter, mikset dem og solgte dem som blandede drops i poser til hverandre under navn av «strukturerte finansielle produkter».
Matematisk kunne dette begrunnes som spredning av risiko. Så lenge alle trodde at de andre trodde dét, kunne posene selges videre.
Firmaene som skulle vurdere kredittverdighet og soliditet sviktet. Dermed led de som handlet i god tro, som Terra-kommunene, store tap. Og da noen så at to papirer uten dekning ikke blir mer solide av å lage to nye papirer med halvparten av hvert, ramlet det hele sammen.
Bankene sluttet å låne penger til hverandre da de skjønte at ingen av dem hadde dekning for det de hadde gjort.
Hele finanssystemet var i ferd med å bryte sammen – og kapitalistene måtte reddes av den staten de vanligvis klandrer for å være byråkratisk, treg og næringsfiendtlig.
Ombyggingen av det feilkonstruerte systemet pågår, på mange fronter og med mange tiltak. Mange land har fått nye lovverk, viktigst er USA.
Den loven president Barack Obama signerte 21. juli markerer overgangen fra måpende beundring av Wall Street til bruk av statens makt for å beskytte de mange små skattebetalerne som måtte ta regningen – også i form av arbeidsledighet og boligtap. Reformen av Basel-reglene, som regulerer internasjonal bankvirksomhet – de såkalte Basel III – setter strammere regler for bankene. Spørsmålet er bare hvor langt ombyggingen vil gå.
Motstand mot endringer
Men om dette er det ingen tvil: De som tjente på det systemet som nesten brøt sammen og kastet millioner ut i ledighet og misère, vil kjempe mot alle endringer.
Et eksempel gir Knut Brundtland i Dagens Næringsliv 1. september. Han er blitt sjef for «meglerkjempen» ABG Sundal Collier.
Brundtland startet jobben med å vurdere Finansdepartementets nye forskrift for godtgjørelser i finansbransjen, som bygger på EU-forslag om avlønning av ledelsen i børsnoterte og i finansielle selskaper.
Reglene vil blant annet bety at:
- Ledende ansatte får ikke utbetalt mer i bonus enn fast lønn.
- Halvparten skal utbetales i aksjer eller andre verdipapirer i foretaket.
- Finanstilsynet kan trekke bonuser tilbake.
Dyptgående kulturell afære
Brundtland sier det er naivt å tro at det kan endre interessen for penger i finansbransjen:
«Penger er så sentralt for det vi driver med, jeg tror ikke regler endrer bransjens opptatthet av penger. Det er en dyptgående kulturell sak.»
Direktøren i Norges Fondsmeglerforbund, Per Broch, er «opprørt» over at Norge går et stykke lenger enn EU. Det «vil kunne svekke norsk finansnæring», sier han.
Sjefen i meglerhuset SEB Enskilda «understreker at norske meglerhus ikke har skyld i finanskrisen», mens Brundtland mener at behovet ikke er spesielt stort i Norge «i og med at Norge ikke ble så hard rammet av finanskrisen i denne runden».
Vel, Norge måtte satse noen hundre milliarder for å motvirke effektene og etablerte Statens finansfond og Statens obligasjonsfond for å trygge banker og andre selskaper.
Helt skyldfri går norske meglerhus heller ikke av finanskrisen – igjen er det nok å nevne Terra. Det er også sært at de som får millioner for sin kompetanse ikke skjønte det de drev med eller så at en krise var underveis. Norske meglerhus gjorde ingen av delene.
Meglere har vansker med å skjønne at finanssystemet ikke er noe de eier. Det er ikke deres system – det er vårt alles system. Det betyr at de må avfinne seg med de reglene vi setter for hva de skal få. Det avgjøres ikke av markedet. Det bestemmer vi.
De jobber med våre penger. Da må de følge våre normer. Brundtland mener opptattheten av penger er en «dyptgående kulturell sak». Hvorfor ikke bare kalle det ukultur?
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 1. oktober 2010.
Feedback:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
