KRONIKK: Øyvind Kvalnes om kunst og moral
Kan de beste kunstnerne tillate seg å sette alminnelige moralske hensyn til side hvis det kjennes nødvendig for prosjektene deres?
Dette er spørsmål aktualiseres gjennom Karl Ove Knausgårds utleveringer av sitt eget og andres private liv i romanform.
Den britiske filosofen Bernard Williams har hevdet at vi bør være glade for at det finnes individer som ofrer sin egen, familiens og bekjentes sjelefred i kunstens tjeneste.
Begrunnelsen hans hører hjemme i tradisjonen etter Friedrich Nietzsche. Moral betraktes her som noe gjennomsnittsmennesker har etablert for å undertrykke skapende og unike individualister. Den gir ikke rom for dristig tenkning og handling.
Heldigvis, hevder Williams, finnes det personligheter som sliter seg fri fra moralens lenker og dermed blir i stand til å skape utfordrende og fantastisk kunst.
Moralsk risiko
I beslutningsøyeblikket tar slike personer en moralsk risiko. De kan nemlig ikke vite på forhånd om de virkelig har talent nok til å skape ypperlig og overskridende kunst. De tar sjansen og kaster seg ut i prosjekter som river og sliter i eget og andres følelsesliv.
Bare i ettertid kan det vurderes om talentet var tilstrekkelig stort, eller om fundamentet var et vanvittig selvbedrag. Utfallet kan bero på om kunstneren har det Williams omtaler som «moral luck».
Den moralsk heldige kunstneren får realisert sitt prosjekt. Suksessen kan brukes til å rettferdiggjøre noen valg som ellers ville fremstått som moralsk grusomme og egoistiske.
Når moralske overtramp fører til elendig kunst, er det hele bare forferdelig tragisk. Prosjektet har hvilt på en illusjon om personlig potensial for å levere noe kunstnerisk betydningsfullt.
I tilfellene hvor de derimot resulterer i banebrytende kunst, bør vi ifølge Williams være takknemlige og forståelsesfulle. Prosjektet har kostet svært mye for utøveren og hans nærmeste, men er en gave til sam- og ettertidens kunstinteresserte offentlighet.
Forlater kona
Williams drøfter temaet ved hjelp av en dels fiktiv historie om kunstneren Paul Gauguin. Dette er en person som forlater sin kone og en stor ungeflokk for å virkeliggjøre sitt kunstneriske talent.
Han kjenner seg kneblet og nedtrykt i et borgerlig hjem hvor han også må delta i trivielle hverdagslige gjøremål. Trangen til å utvikle seg som kunstner trumfer til slutt over de moralske forpliktelsene han har overfor familien.
Derfor bryter han opp og reiser til Tahiti for å vie seg til kunsten. Familien har ifølge Williams gode grunner til å være moralsk forarget.
Om Gauguins handlemåte i det store og hele er kritikkverdig, avhenger av om han lykkes med sitt kunstneriske prosjekt. Det gjør han, og dermed har publikum grunn til å være takknemlig for den moralske overskridelsen han begår.
Tre posisjoner
I hovedsak kan en innta tre ulike posisjoner i forhold til de moralske grensene for utøvende kunstnere.
- Den som presterer kunst på høyeste nivå har større rett til å handle umoralsk enn andre. Det er denne Williams uttrykker.
- Kvaliteten på kunsten er moralsk irrelevant. De samme kravene om å oppføre seg ordentlig bør gjelde uansett kunstnerisk nivå.
- Å stille strengere moralske krav til de fremste blant kunstnerne. Begrunnelsen for den siste posisjonen kan være at dette gjerne er snakk om mennesker som når ut til mange og hvor dermed overtråkkene kan være spesielt smertefulle for dem som er berørt.
Ypperlig skildring
Hva så med Knausgård? Jeg har selv lest de fem første bindene av Min kamp, og hittil vært lite opphengt i at figurene i romanen faktisk har levende forlegg.
I stedet har oppmerksomheten min vært rettet mot handlingen, miljø- og personskildringen, språket. Historien er godt, ja, til tider fabelaktig godt fortalt.
I mine øyne er dette den ypperste norske skildringen av mannlig tvil og lidenskap siden Agnar Mykle. Hvordan vil siste bind snøre det hele sammen og fullføre helheten?
Så er altså dette et selvbiografisk verk, hvor forfatteren skriver nådeløst om seg selv, men også utleverer intime detaljer om dem som har befunnet seg i den nære omkretsen hans. Dette er en realityroman hvor vi kan lese om konas selvmordsforsøk, svigermors alkoholisme, ekskonas utroskap og andre private forhold.
Hjerteskjærende
Radiodokumentaren til ekskone Tonje Aursland (P2) ga et tankevekkende innblikk i hvordan det kan oppleves å bli gjort til romanfigur mot sin vilje. Den fremstiller blant annet hennes samtale med sin far rett før utgivelse av bind fem.
Hun vet at boken vil avsløre private detaljer fra hennes fortid, og vil at faren skal høre om det fra henne før det havner i offentligheten. Her er det snakk om informasjon som kun en håndfull nære venner har fra før.
Det er hjerteskjærende å høre hvordan datteren bringer temaet opp for en brydd far som helst ikke vil høre. Dette er bare ett eksempel på hvordan Knausgårds prosjekt berører enkeltpersoner og ripper opp i intime sider ved deres private liv. De involverte har ikke hatt noen mulighet til ikke å være en figur i fortellingen. Forfatteren har tatt valget for dem.
Knausgård ville aldri ha sluppet unna med denne arbeidsformen hvis det han leverte var litterært svakt. Både han selv og publikum synes å gi ham moralsk amnesti, basert på at Min kamp tross alt er litteratur av usedvanlig høy kvalitet.
Kan forsvares
Posisjon 1 over synes å være den dominerende. Fundamentet for å gi forfatteren større moralsk spillerom enn en middelmådig forfatter eller kunstner er det samme som Williams beskriver.
Kreative unntaksmennesker kan komme til å såre og tråkke på andre, men gnistrende gode resultater gjør at dette kan forsvares. Målet helliger midlene.
Både i romanen og i intervjuer har Knausgård tatt til orde for at det har ligget en nødvendighet i å fortelle akkurat denne historien, på akkurat denne måten. Den har tvunget seg frem, insistert på å bli fortalt. Å snakke om at det er nødvendig å endevende privatpersoners mest intime hemmeligheter og dele dem med offentligheten, har et skjær av desperat moralsk selvforsvar over seg. Når noe har tvunget seg frem med nødvendighet er det ikke lenger noe jeg selv har valgt.
Med et slikt grep gjør Knausgård det for enkelt for seg selv. Han har tatt noen skjebnetunge valg, trolig forankret i den nietzscheanske tradisjonen som Williams representerer.
Håpet har vært at resultatet vil bli så storartet litteratur at det vil rettferdiggjøre disse valgene. Det fordrer at posisjon 1 over er den rette. Problemet er at alternativene 2 og 3 minst like plausible.
Det skurrer kraftig når en kunstner påberoper seg retten til å tråkke på andre i kunstens tjeneste.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 6. oktober 2010.
Si din mening:
Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
