KOMMENTAR: Gudmund Hernes om rikdom og fattigdom
Dagens Næringsliv slår opp at onsdag 15. desember var den beste kvelden noensinne for Theatercaféen i Oslo: Det ble spist og drukket for 1,2 millioner kroner!
Daglig leder Hilde Lystad forteller at de fleste gjestene kjenner hverandre. Også vi andre har lest om finansfolk som John Fredriksen, Bjørn Rune Gjelsten, Christen Sveaas, Jan Petter Collier, Jan Petter Sissener og Egil Stenshagen. Theatercaféen er utestedet for dem som er inne – «for dem er det som å ha noen på besøk hjemme», forklarer Lystad.
Dog kanskje et litt stusslig hjemmemiljø: ikke en eneste kvinne ble nevnt i reportasjen – og ingen var synlige på avisbildet fra åstedet.
Holder liv i nasjonalklenodium
Onsdag den 15. ble det solgt 50 flasker Dom Perignon-champagne til mellom 1800 og 2500 kroner hver. Den dyreste flasken som ble tømt, var likevel en Bordeaux fra 1994 til 10 000 kroner.
Meglerne har hatt et godt år – Oslo Børs har steget nær 20 prosent. Og la oss vedgå: Det er ikke den dårligste bruk av penger at de holder liv i nasjonalklenodiet Theatercaféen.
Etter løftet på børsen gjør de seg kanskje også noen andre tanker på vei mot julestilla.
Styres også av samvittigheten
En kunne være: Det er én milliard mennesker som bare har én dollar å leve for per dag. Bordeaux-flasken til 10 000 kunne holdt liv i en av dem i fire og et halvt år.
Hvorfor skulle gjestene på Theatercaféen tenke på slikt? Jo, DN forteller at stamgjestene går mange ganger på Theatercaféen i julebordsesongen – Jan Petter Sissener sier han kommer der syv-åtte ganger i desember. De benker seg gjerne ved langbord, og Lystad forteller at de «går fra bord til bord og koser seg veldig».
Så de driver ikke kun med kjøp og salg i flyktige transaksjoner – de har ikke bare forretningsforbindelser. De er ekstreme nettverksbyggere som ikke bare er ute etter penger, men også rang og status.
John Fredriksen spiller i verdens forretningsmessige toppliga; Jan Petter Sissener er en lokal størrelse i Norge. Effektene av slike rangforskjeller for motivering og rivalisering sier økonomisk teori lite om. Men aktørene tar andres lodd og skjebne inn over seg – relasjonene teller.
At de tenker på annet enn klipp, priser og kurser kan også illustreres slik: Karene rundt langbordene har sikkert opplevd å ha fått en uventet julegave som satte dem i forlegenhet fordi den avslørte at de selv ikke hadde tenkt på noen gave til giveren.
Hvis en gammel grandtante har sendt et par selbuvanter, ville et forsøk på å utligne ved i hurten og sturten å levere en flaske Dom Perignon til 2500 kroner med ilbud, bare fremheve forglemmelsen.
Forsinket gjengjeld ville bli et prov på dårlig samvittighet, ikke på omtanke. Kort sagt: Finanseliten styres ikke bare av penger, men også av samvittigheten.
Veddemål for finanseliten
Så hva med alle dem som er utenfor Theatercaféen – særlig milliarden av verdens befolkning som bare har en fattig dollar å leve for per dag? Har vi bare markedsrelasjoner til dem? Er de fattige fordi de er latsabber, fordi de ikke har oppdrift nok eller er smarte nok?
Et svar kunne vi få ved å la stamgjestene på Theatercaféen inngå et veddemål med hverandre. Ikke om å gå Birkebeineren, men om de ville formå å leve for en dollar dagen en måneds tid.
Er de mannfolk nok til å klare det alle – kvinner og barn med – som lever i verdens bakgårder, makter? I sult og skitt, uten jobb, dusj eller drikkevann? En idé for reality-tv?
Et annet svar kunne vi kanskje få av to av verdens rikeste menn, Bill Gates og Warren Buffett. Ikke bare har de gitt stadig nye milliarder til å bekjempe fattigdom, redusere sykdom og finansiere bedre utdannelse – i september dro de til Kina for å trekke de nyrike der med seg. Ville de fått napp på Theatercaféen?
Inn og ut av fattigdom
Hva sier de som studerer fattigdom? Professor ved Duke University, Anirudh Krishna, skriver dette i en av de siste bøkene om emnet: Mange er fanget i varig fattigdom. Men de som faller under det statistiske minstemålet og ned i sekkebetegnelsen «fattige» er en svært uensartet gruppe. Sammensetningen av den skifter stadig.
Da er det avgjørende å se på tilsiget – de nye som blir fattige hele tiden. Og på utflyten – de som makter å løfte seg ut av fattigdommen. Politikken må rettes både mot å redusere tilsiget – særlig det – og å øke utflyten.
Men årsakene til tilsig og utflyt er forskjellige, og de varierer med de konkrete forholdene fattige lever under og med den kontrollen de har over dem. Ofte vil en enkelthendelse slå en person ned i fattigdom – talende nok kaller Krishna sin siste bok One Illness Away.
Kanskje dét kunne være et pedagogisk ubehagelig nok tema for dem som går fra bord til bord og koser seg veldig: at prisen for ett av julebesøkene kunne redusere tilsiget eller gi ny start for et snes fattige? For problemet er vel ikke formuesskatten?
Kanskje et ubehagelig nok juletema for oss andre også?
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 24. desember 2010. Gudmund Hernes er forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.
Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
