AKTUELL DEBATT: Jan Ketil Arnulf om ledelse i NSB
Debatten omkring NSBs lokaltrafikk har vart i 30 år, og for hver krise blir det verre året etter. Med mindre man antar at politikerne, NSB og Jernbaneverket tidligere bevisst har løyet, er den mest skremmende muligheten at forståelsen av ledelse og ledelsesprosesser i offentlig sektor er sviktende.
Både private og offentlige aktører kan ha et for enkelt og naivt syn på hva ledelse skal kunne være. Vanlige forenklinger av begrepet er enten en overdreven tro på systemer og rutiner eller en overdreven heroisk tillit til hva en «stor leder» skal kunne utøve.
For en tid siden hadde man tiltro til Einar Enger i NSB. Nå er det samferdselsministerens tur.
Aktørene tror løsningen er et spørsmål om perfeksjonisme eller å finne geniale ledere til å ta ansvaret for gjennomføringen. Symptomene er at ledere fjernes i økende fart, eller fravær av vellykkede ledere.
Redusert spillerom
De siste tiårenes forskning har nyansert synet på rasjonalitet i organisasjoner og på ledelsens plass. Man må forvente at det er umulig å vite sikkert hvilke valg som er best for organisasjonen, og at disse oftest må vise seg gjennom praksis.
Ledelse er både mindre heroisk og samtidig viktigere enn mange tror. Siden systemer aldri er perfekte, er ledelse helt nødvendig for å hjelpe systemet over sine egne svakheter. Presset mot teknisk perfekte løsninger i organisasjoner kan redusere lederes spillerom til et punkt der ledelse blir veldig vanskelig.
En fjern ledelse
Det er derfor ikke åpenbart at press på prestasjoner og «moderne» organisasjonsformer i NSB gjør saken bedre. Det viktige produktet – pålitelig og hyggelig togreise til og fra jobben – er like fjernt som før, men man har innført moderne styringsideer som ofte fører til ansvarspulverisering. Imens er ledelsen blitt stadig fjernere.
Organisasjonen blir en totalitær utøver av offentlige styringsvisjoner, og ledelsens viktigste oppgave blir å vise at visjonene har livets rett. De reisende, derimot, er ikke opptatt av toget: De vil bare på jobben og hjem for å rekke barnehagen etterpå.
Pendlerens problem
Pendlerens problem er NSBs monopol. Den eneste løsningen som virker raskt er å erstatte togtrafikken med buss. Samferdselsministerens avisinnlegg forrige uke bommet allerede i overskriften: «Til togpassasjerene» .
Hun låser pendlerne inne sammen med NSB og jernbaneverket i stedet for å sette dem fri som «pendlere»: Vær så god, ta en oppvarmet buss, få sitteplass, kom presist. La toget konkurrere ut bussen igjen når det faktisk fungerer.
Forhåpninger i stedet for erfaringer
Omorganiseringene drives av forhåpninger i stedet for erfaringer, og ledere kan bare mislykkes. Dette handler hverken om politikeres troverdighet, kontroll, eller konkurranseutsetting, men om at ingen har detaljkontroll over komplekse systemer.
Moderne management inneholder ikke nødvendigvis løsningen, som er å slippe tak i at middelet (NSB) skal være viktigere enn målet (en sivilisert kollektiv lokaltrafikk).
Tilby brukerne flere alternativer og la uholdbare løsninger avgå ved døden av seg selv. Da øker systemets tilpasningsevne, og avhengigheten av geniale ledere reduseres. I mange deler av offentlig sektor burde folk slippe å dømmes til et liv med en defekt løsning.
Begrenset spillerom
Forutsetningen for ledelse er å ha et spillerom for beslutninger, spesifikt resultatansvar og kontinuitet i organisasjonens utvikling.
Lokaltrafikken i Oslo-området er preget av begrenset spillerom for beslutninger, svevende resultatansvar og uopphørlig oppløsning av sosial kapital (omorganisering).
Det er ikke rart at hver ny påtroppende regjering «oppdager» at tilbudet ikke holder mål og lover bot og bedring uten at noe skjer.
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg i Aftenpostens økonomidebatt 29. januar 2010.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
