KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om korrupsjon i Kina
Hvor stort er omfanget av korrupsjon i Kina? Et vanlig estimat er rundt fire prosent av bruttonasjonalproduktet. Om man legger til skatteunndragelser og skjult økonomisk virksomhet, kan tallet komme opp i 15 prosent av BNP.
En uting, ja vel. Men alternativet, en tilbakevending til systemet med omfattende planlegging før 1978, vil kinesere flest ha seg frabedt, mener de fleste.
Den vanlige forestillingen om at korrupsjon går sammen med lave realinvesteringer og dempet økonomisk vekst, treffer ikke Kina. Realinvesteringer som andel av BNP er fort vekk det dobbelte av hva som er tilfelle i mange andre land. Og den økonomiske veksten skyhøyt over hva de fleste andre land kan vise.
Teorien om at korrupsjon hemmer investeringer og vekst, finner ingen støtte i Kina. Hva skyldes det? Korrupsjon blir en katalysator for endringer
Nye muligheter for økonomisk virksomhet
En måte å se det på går slik: I Kina gikk overgang fra plan til marked sammen med langt større frihet for den enkelte. Hva slags utdanning hun vil ta? Hva slags jobb hun vil prøve seg på? Hvor vil hun bo? Incentiver endres.
Nye muligheter åpner seg for økonomisk virksomhet. Både lovlig og ulovlig. Den sammenfallende veksten i produksjon og i korrupsjon har som felles årsak dyptgripende endringer i det kinesiske samfunn. En parallell vekst i produksjon og i korrupsjon finner sted uten at disse to fenomener har så mye med hverandre å gjøre.
Katalysator for endring
I dagens Kina er det utbredt korrupsjon mellom forretningsfolk på den ene siden og byråkrater og politikere på den andre. Forretningsfolk betaler for å få vedtak fattet og ting gjort. Planer for utbygging vedtas. Veier bygges. Byer reises.
Korrupsjon blir en katalysator for endringer. Beijing legger til rette for økonomisk vekst. Forretningsfolk griper mulighetene. Hadde ikke Kina hatt en slik form for korrupsjon, ville realinvesteringene vært lavere og den økonomiske fremgangen mer beskjeden, er det noen som hevder.
Korrupsjon på høyt nivå
Skal man få bukt med fenomenet korrupsjon, må Kina tillate at lovverket brukes systematisk og konsistent. Da må de dømmende myndigheter ha autonomi eller frihet i forhold til de politiske.
Men fremveksten av en selvstendig aktør i Kina med makt til å etterprøve hva kinesiske toppolitikere har gjort, uten at Det kinesiske kommunistpartiet selv kan styre slike prosesser, vil ikke Partiet vite noe av.
Den leninistiske modellen der all makt er samlet på Partiets hånd – og ikke i noen sal der flere partier er representert – har utbredt korrupsjon som nødvendig konsekvens.
Samfunnets håndtering av korrupte tjenestemenn bidrar til å holde korrupsjonen på et høyt nivå. De som blir tatt, blir ofte straffet av Partiets egne organer, snarere enn å bli strafferettslig forfulgt.
Korrupsjon blir i så fall sett på som en forseelse som krever disiplinære forføyninger, hvorav det sterkeste virkemidlet er å bli ekskludert fra Partiet.
Liten sjanse for å bli tatt
Videre er sjansen for å bli tatt liten. Ved omfattende kampanjer mot korrupsjon, som kineserne med jevne mellomrom iverksetter, gir man incentiv til å melde seg ved å love lave straffer for angrende syndere. Når mange melder seg, blir rettsapparatet overbelastet, og mange saker avvises. Skurker går dermed fri.
Forventet straff trenger således ikke å bli høyere under kampanjer mot korrupsjon; sannsynligheten for å bli tatt øker, men straffen er mildere.
Og korrupsjonen fortsetter som før etter at kampanjene er over. Man følger rådet som veteranen Chen Yu fra Maos dager gav: «Fight corruption too little and destroy the country; fight it too much and destroy the Party.»
Referanse:
Artikkelen er en kortversjon av Isachsen, Arne Jon: Korrupsjon i Kina: Kommet for å bli? Working paper nr. 2-2010, utgitt av Centre for Monetary Economics ved BI.
Artikkelen er publisert som gjestekommentar i nettavisen E24 14. mai 2010.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
