KOMMENTAR: Gudmund Hernes om medier
I 1980–81 jobbet jeg som statssekretær for planleggingsminister Per Kleppe – en spennende tid, blant annet fordi det var en periode da det skjedde et fagligideologisk skift blant embetsmennene i Finansdepartementet.
Den såkalte «stagflasjonen» etter oljekrisen i 1973 fikk toneangivende økonomer i flere land til å konkludere at keynesiansk makroøkonomisk styring av etterspørselen hadde spilt fallitt. Inn kom «tilbudssideøkonomien». Hovedtesen var at det gjaldt å senke barrierene mot økt produksjon.
Den mest vidgjetne representanten for tankeretningen ble Arthur Laffer. Han mente at man ved å senke skattene kunne øke skatteinntektene fordi det ville stimulere til økt produksjon. Tesen ble formulert under et lunsjmøte med daværende president Gerald Fords medarbeidere Dick Cheney, Donald Rumsfeld og den konservative kommentatoren Jude Wanniski i 1974.
Poenget var dette: Er skatten null, blir det ingen skatteinntekter. Er skatteprosenten 100, blir skatteinntektene også null, fordi ingen vil produsere noe som helst. Derfor må det optimale ligge et sted imellom. Og ja, ble det hevdet, man kunne få høyere skatteinntekt ved å senke skattenivået. Voila!
Laffer tegnet kurven på en serviett av det hviteste lin, som Rumsfeld stakk til seg.
1980–81 tegnet ansatte i Finansdepartementet Laffer-kurver for hverandre ved lunsjtider, av statsfinansielle hensyn riktignok på papirservietter.
Ble rød i toppen
Høsten 1981 tapte Arbeiderpartiet valget. Kleppe og jeg mistet jobben, Kåre Willoch ble statsminister og tilbudssideøkonomien fikk enda større blest. Etter nyttår dro jeg på en trøstetur til USA. På en oppslagstavle ved University of Wisconsin hadde noen stiftet opp en figur som åpenbart var en satire over Laffer-kurven: Den hadde samme start og endepunkt som originalen, men ellers tegnet som en eneste stor krusedull.
På den tiden skrev jeg en petitspalte i Økonomisk Rapport, og jeg syntes kurven fra Wisconsin ville egne seg som et stikk mot den nye regjeringen. Jeg brukte den derfor i en petit med tittelen «Willoch-kurven». I siste øyeblikk endret jeg tittelen til «Hernes-kurven». Det var dumt.
For en mer belest herre enn meg hadde ikke bare sett selve kurven før, men også artikkelen i Scientific American som den var hentet fra, og som jeg ikke hadde sett. Forfatteren var hus-matematikeren i Scientific American, den berømte Martin Gardner. Til tross for at det jeg skrev var en petit, skal jeg gladelig innrømme jeg ble heftig rød i toppen!
Nordiske mediedager
Grunnen til denne lange innledningen er de Nordiske Mediedager 2010 som nå, 5.–7. mai, arrangeres i Bergen. Der skal Medie-Norge dels hjemsøke, dels hylle seg selv. Hva passer vel da mer enn en ny pris til utdeling?
På bakgrunn av egen erfaringen med Laffer-kurven, er mitt forslag å etablere en pris for den mest åpenbare avskrift det foregående år.
Selvsagt er det mange fortjente kandidater til en slik pris. Og selvsagt har jeg begrenset kapasitet til å overvåke hele feltet. På den annen side er årets kandidat sterk. Og vinneren er: Harald Berg Sævereid for artikkelen Michelle Obamas ukjente slaveslekt, publisert i VG Helg 21. november 2009.
Rett skal være rett: Her oppgis som «kilder» både The New York Times som hadde et førstesideoppslag med tittelen First Lady's Roots Reveal Twisty Path from Slavery 8. oktober (Ny Times ) og Berlingske Tidende som tre dager senere trykket Fra slavepige til presidentfrue (Berlingske Tidende).
Soleklar prisvinner
Det er imidlertid en viktig forskjell mellom artikkelen i Berlingske Tidende og den i VG. I Berlingske står det at artikkelen er oversatt av Jenny Wilkins. Men til tross for at 99 prosent av innholdet i Sævereids artikkel også er tatt fra The New York Times, står det der: Tekst: Harald Berg Sævereid. Dette gjør ham til en soleklar vinner av prisen 2010.
Spørsmålet er hva prisen skal kalles. Jeg kunne selvsagt forslå «Gudmund-prisen», men erfaringen med «Hernes-kurven» tilsier forsiktighet. Det kan jo anføres at det er å kuppe Oscar-prisen. Derfor altså: «Lånte fjær-prisen».
Et forslag til: Å kåre vinneren kan ikke være en enmannsoppgave. Så neste år bør nominasjonene foretas av studentene ved landets journalistutdanninger. De kan konkurrere om å være de beste virtuelle argusøyne. Den langsiktige pedagogiske effekten skulle også være åpenbar.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 7. mai 2010.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
