AKTUELL DEBATT: Øystein Noreng om finansiering av vei og jernbane
Dagens Næringsliv hadde i uken før påske en viktig debatt om bruk av oljepenger og prinsipper for investeringer, men uten å nevne statens investeringer i petroleumsvirksomheten på sokkelen.
Her følges ganske andre prinsipper enn for norsk samferdsel på land.
Rask og kostnadseffektiv utbygging
Staten deltar gjennom Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) og Petoro i store, kapitalkrevende prosjekter i petroleumsvirksomheten. I senere tid har statens direkte investeringer på sokkelen vært omtrent 20 milliarder kroner årlig.
Når et felt er godkjent for utbygging sender Petoro en søknad til Olje- og energidepartementet, som bevilger beløpet periodisert, for eksempel fire milliarder kroner over fire år. Her bruker altså staten periodiseringsprinsippet og prosjektfinansiering for sine investeringer.
I petroleumsvirksomheten bruker staten også offentlig-privat samarbeid; alle operatører med ansvar for utbygging er private selskap.
Målet er en rask og kostnadseffektiv utbygging. Prosjektfinansieringen sikrer kontinuerlig fremdrift.
Ingen garanti for fremdrift
I forslaget til statsbudsjett for 2010 var det avsatt omtrent fem milliarder kroner til investeringer i riksveier og omtrent fire milliarder kroner til investering i jernbanen.
Her brukes kontantprinsippet; midlene kan overføres eller kuttes. Det er nesten ingen prosjektfinansiering, og derfor liten garanti for kontinuerlig fremdrift. Offentlig-privat samarbeid forekommer lite. På denne bakgrunn kan ikke målet være en rask og kostnadseffektiv utbygging av veier og jernbane.
Den elendige tilstanden på norske veier og jernbaner skyldes neppe bare knappe bevilgninger, men også at midlene brukes på en lite effektiv måte.
Forskjellen i investeringsmodell på sokkelen og på land viser grunnleggende trekk i norsk bevilgningspraksis, rotfestet i tradisjonell norsk økonomisk tenkning.
I en kapitalkrevende og konkurranseutsatt petroleumsnæring kommer kravet om kostnadseffektivitet i høysetet. Det er vanskelig å forestille seg at statens direkte investeringer på sokkelen gjennom SDØE og Petoro skulle være gjenstand for årlige bevilgninger med risiko for kutt eller utsettelse, og at Olje- og energidepartementet eller Oljedirektoratet skulle stå som byggherre.
Utgangspunktet er selvsagt forskjellig. Petroleumsnæringen er landets store pengemaskin. Statens investeringer gjennom SDØE og Petoro er åpenbart en utgift til inntekts ervervelse og finansieres direkte av statens oljeinntekter.
Sparer oss til tapte inntekter
I tradisjonell norsk økonomisk tenkning blir samferdsel tydeligvis ansett som en kostnad, men spørsmålet er om ikke dette er misvisende. Verdiskapning krever spesialisering og integrering av markeder og derfor effektive transporttjenester.
Ut fra dette perspektiv kan mangelfulle investeringer i samferdsel representere en innsparing til inntektstap, forverret ved en ineffektiv bruk av knappe midler. Konkurranseevnen og verdiskapningen i distriktene rammes av dårlige transportløsninger som også belaster miljøet. Norsk fiskeeksport går stort sett med store lastebiler på dårlige veier.
Spørsmålet er om det ikke innenfor rammen av Handlingsregelen kunne la seg gjøre å bruke periodiseringsprinsippet, prosjektfinansiering og offentlig-privat samarbeid i utbyggingen av riksveier og jernbaner.
Spørsmålet om å få mer vei og jernbane for bevilgede midler, bør kunne drøftes uavhengig av bevilgningenes omfang.
Statens investeringer på sokkelen viser at en mer kostnadseffektiv praksis er mulig også i Norge.
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg debatt i dagens Næringsliv 13. april 2010.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
