DEBATT: Dag Morten Dalen om hva togforsinkelser koster
Glem avkastningen på oljefondet eller hedgefondet til Ole A. Halvorsen. Tidenes avkastning ble realisert på E18 mellom Asker og Oslo for noen år tilbake. Der ble det nemlig satt opp ny støyskjerming.
De ansvarlige for prosjektet valgte å starte jobben daglig klokken 7 – midt i rushtiden. Resultatet ble tidenes bilkø.
Køen varte helt til lokalavisen formidlet frustrasjonen. Da ble det brått mulig å sette opp et nattskift for støyskjerming.
Anta at det var fem personer i arbeidsteamet, og at de alle hadde en timelønn på 250 kroner og et nattillegg på 100 %. Da kostet det samfunnet 5.000 kroner per dag å flytte fire arbeidstimer fra rushtiden til natten. Hva fikk samfunnet igjen?
Hvis 10.000 biler passerer strekningen i rushtiden med i gjennomsnitt 0.5 passasjerer, og ”tidenes” kø ga en ekstra kjøretid på 30 minutter, fikk samfunnet tilbake 1.3 millioner kroner.
Da har jeg antatt at bilistene tjener like mye som støyskjermmontørene. En avkastning på om lag 26000 % - per dag! Avkastningen ligger bokstavelig talt i tiden.
Togkaoset
Også mens togene står løper tiden – og dermed kostnadene. Disse kan vi tallfeste. Ikke presist, men presist nok til å få frem at de ikke er neglisjerbare.
I følge tall fra NSB og Jernbaneverket var lokal- og regionstogene inn og ut av Oslo totalt 2739 timer forsinket i januar 2010. Disse fordelte seg på 21197 avganger og rammer på ulikt vis over 2.3 millioner reisende. I mangel av noe bedre antar vi at forsinkelsestimene fordeler seg jevnt på avgangene og de reisende.
Det gir i gjennomsnitt 7.8 minutter forsinkelse per avgang og 112 reisende per avgang. Da kommer vi opp i 307.000 passasjerforsinkelsestimer i januar. Hva er de samfunnsøkonomiske kostnadene ved det?
Tid er penger
Her har jeg lagt til grunn en timelønn på 250 kroner, som med 1800 arbeidstimer gir en årsinntekt på 450.000. Noen tjener langt mer, og andre langt mindre. I tidskostnadsanalyser må det vurderes hva den medgåtte tiden går på bekostning av.
Tid som går på bekostning av fritiden skal verdsettes til lønn etter skatt. Tid som går på bekostning av tid hos arbeidsgiver skal verdsettes til lønn før skatt og tillagt andre arbeidsgiverkostnader. Ved å anta at den tapte tiden som forsinkelsene medfører deles omlag likt mellom arbeidstid og fritid, bommer vi ikke mye ved å legge til grunn en timesats på 250 kroner.
Ventetid koster mer enn reisetid
Det er ofte antatt i transportanalyser at gjennomsnittlig ventetid koster dobbelt så mye som reisetid med transportmidlet. Hyppige, men uforutsigbare forsinkelser fører til at mange legger inn en ekstra margin på reisetidspunktet, for eksempel ved å ta en tidligere avgang enn det de ville ha gjort dersom de med sikkerhet visste at toget var i rute. I en viss forstand påløper det derfor samfunnsøkonomiske forsinkelseskostnader selv når toget er i rute.
Som et rent skjønnsmessig anslag legger vi til grunn at denne endringen i reisemønsteret utløser et ekstra tidstap på 30 % av gjennomsnittlig forsinkelsestid (og ikke det dobbelte).
Med andre ord antas 10 minutter i gjennomsnittlig forsinkelsestid å utløse en samlet økning tidsbruken på 13 minutter utover reisetiden som rutetabell viser. I beregningene tar vi hensyn til det ved å benytte en timepris på 325 kroner per forsinkelsestime.
Mens vi venter...
Verdsettes de om lag 307.000 passasjerforsinkelsestimene til denne timeprisen ender vi opp med en samfunnsøkonomisk forsinkelseskostnad i januar 2010 på 100 mill. kroner. Setter vi inn februartallene blir kostnadene i denne måneden 92 mill. kroner.
Togentusiasten vil kanskje innvende at togtid er gyllen tid. Vi leser, jobber og hører intime mobilsamtaler i nabosetet. Her antar jeg at det kun gjelder den planlagte reisetiden.
Tiden som brukes på å vente (uforutsett) på perrongen, i en mørk tunnel, eller mellom to stasjoner antar jeg er ”død” tid. Faktisk kan det være verre enn som så. De godt synlige ubehags- og irritasjonskostnadene som raskt utspiller seg når toget ikke går som planlagt har jeg ikke tatt med.
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg debatt i Aftenposten 9. april 2010.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
