KRONIKK: Øystein Noreng om Islands økonomiske krise
Islendingene har gode grunner til ikke å godta avtalen med Storbritannia og Nederland om kompensasjon for tapene i Icesave.
Det rettslige grunnlaget er tvilsomt; britiske og nederlandske innskytere valgte frivillig å satse penger i en islandsk nettbank. De var lokket av utsikter til høy rente, men motstykket var en høy risiko, som de burde ha innsett. Eieren, Landsbanki, var en privat islandsk bank; uten noen statlig garanti.
Britiske og nederlandske innskytere er dekket av sine lands generelle garantiordninger; de var aldri forespeilet noen islandsk statsgaranti for sine risikofylte innskudd.
På denne bakgrunn fraråder flere toneangivende kommentatorer, som Martin Wolf i Financial Times, Island fra å godta avtalen og betale. Flere sakkyndige mener at den islandske stat ifølge internasjonal og europeisk rett ikke er forpliktet til å yte vederlag, og at i en eventuell rettssak ville Storbritannia ikke være sikker på seier.
Da den amerikanske banken Lehman Brothers gikk over ende høsten 2008, fikk utenlandske kreditorer ingen erstatning av den amerikanske stat, men innskytere i USA var dekket av den føderale bankgarantien. Norske kommuner hadde kjøpt verdipapirer (Terra) av Citibank, utstedt av Lehman; det kom ikke på tale å be Washington om å punge ut.
Den politiske bakgrunnen er i korthet at Gordon Brown i oktober 2008 egenrådig stengte den britiske virksomheten til Icesave, uten å rådføre seg med islandske myndigheter om mulige løsninger. Deretter brukte Brown antiterrorlover til å fryse den islandske stats og sentralbanks tilgodehavende i Storbritannia. Under normale forhold ville islandske myndigheter ha kunnet forhandle med innskyterne om en begrenset erstatning, i tillegg til beløp gitt fra britiske og nederlandske garantiordninger.
Statsminister Brown ønsket imidlertid en konfrontasjon. I forkant av kommende parlamentsvalg håper han kanskje å slå politisk mynt på Icesave. Storbritannia kan bli Europa neste gjeldsbombe og vil kanskje i løpet av året måtte søke hjelp fra Det internasjonale pengefond, IMF. Utsiktene er nå at det islandske folk i kommende folkeavstemning vil forkaste avtalen.
Tre utveier for Island
Umiddelbart fremstår tre utveier for Island.
- Den første er etter beste evne å klare seg på egen hånd og ta sjansen på at det fra EUs side eller fra IMF, ikke vil komme mottiltak. I den utstrekning Island får lån fra IMF, selv uten en løsning på Icesave, har landets økonomi utsikter til ny vekst om noen år, men i mellomtiden må levestandarden ned.
- Den andre utveien er å søke hjelp i Norge. Som en av verdens ledende kreditorer og finansielle investorer har Norge ressurser til å bistå Island. Norge bør selvsagt ikke erstatte tapene i Icesave, men yte langsiktige lån som kan hjelpe islandsk økonomi på fote. Motstykket må være stramme betingelser og strenge krav om opprydding i islandsk finansnæring, eventuelt rettslig forfølgelse av de ansvarlige for Islands bankkrise.
- For Island gjenstår en tredje utvei, å søke hjelp i Russland, hvis økonomi forsiktig er på vei oppover igjen. Russland har fortsatt valutareserver til å kunne yte Island bistand. Hjelp fra Russland ville neppe komme uten motkrav, og dermed tettere økonomiske og politiske bånd. For Island ville Russland bli en enda viktigere handelspartner og en kilde for kapital, kanskje også matvarer. En slik løsning ville kunne være nyttig for Russland og vil kunne gjøre Island til et bruhode for russiske interesser i Nord-Atlanteren og styrke både Islands og Russlands stilling i Nord-Atlanteren, også overfor Norge.
For Norge er dette ingen gunstig utvikling, med svekket forhandlingsposisjon overfor de to viktigste konkurrentene i Nord-Atlanteren; med et økonomisk og politisk fotfeste i Island ville Russland kunne styrke sin stilling overfor Norge også i nordområdene.
Pengeunion Norge-Island
På denne bakgrunn er det i Norges egeninteresse å bistå Island i nødens stund. Det er urimelig av Norge å kreve at IMF må godta Islands opplegg. IMF har i mange tiår stått for en stram markedsliberal linje, inspirert av USA, og vært en svøpe for mange utviklingsland med pålegg om budsjettbalanse og privatisering, men griper ikke inn overfor budsjettunderskudd og statsstøtte i USA.
Motytelsene for en norsk bistand til Island bør i første omgang være en pengeunion, der Island innfører den norske krone som valuta og overlater til det norske Kredittilsynet å kontrollere finansmarkedene.
Det islandske næringsgrunnlaget er ensidig og sårbart og gjennom historien har Island ikke vært heldig med pengepolitikken. Dyktige medarbeidere i det islandske bank- og kredittilsynet er blitt kjøpt opp av private banker. Resultatet er krise og konkurs.
For Island ville en pengeunion med Norge innebære en stabil valuta og lavere risiko i finansinstitusjonene med bedre sikring av folks sparing, samt lavere rente. For Norge ville en pengeunion med Island innebære en marginal utvidelse av økonomien; i 2009 var Islands bruttonasjonalprodukt, BNP, anslagsvis 3,7 prosent av Norges. Kort og brutalt: i penge- og kredittpolitikken ville Island måtte tilpasse seg Norge, til fordel for seg selv.
Mer omfattende samarbeid
Neste steg, på noe lengre sikt, kunne være en mer omfattende økonomisk union, med en nærmere samordning av havretts- og fiskeripolitikk, eventuelt med like rettigheter for begge lands innbyggere, og en felles regulering av fisket.
En slik union kunne også holde døren åpen for Færøyene og Grønland, som ikke er med i EU. Overfor både EU og Russland ville en økonomisk union av Island og Norge stå sterkere.
Overfor EU ville Island og Norge stå sterkere sammen, enten de skulle velge å forbli utenfor eller på et senere tidspunkt velge å søke medlemskap. Et «Islandssug» for å få Norge inn i EU virker lite trolig.
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagsavisen 15. januar 2010.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
