KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om finansreform i USA
Du verden som vi nordmenn frydet oss den 4. november 2008. Barack Hussein Obama vant valget i USA. Det hvite hus stod klart til å ta i mot en farget mann. Ikke som sjåfør. Men som USAs førtifjerde president. Den 20. januar året etter flytter han til 1600 Pennsylvania Avenue. Med kone og barn.
Julaften 2009 kunne president Obama glede seg over mer enn en hyggelig middag med familien. Senatet godtok det fremlagte lovforslaget for finansvesenet.
Ny lov for finansvesenet
Den nye loven for finansvesenet som fant sin endelige form noen måneder senere, er på over to tusen sider. Lurer på hvordan det føles for president Obama å undertegne en lov han knappt kan ha lest? Har han pløyd gjennom tyve sider mon tro? Eller kanskje førti? Én eller to prosent. Men kvittere dem ut alle, det må han likevel gjøre.
Den nye loven har mange bra elementer. Et eget kontor blir etablert, lagt inn under Fed, den amerikanske sentralbanken, som skal ivarteta forbrukernes interesser og beskytte dem mot å bli lurt i finansmarkedene. En ordning som sikrer at når en finansinstitusjon gir lån, må den sitte tilbake med en del av risikoen, det vil si den kan ikke ved verdipapirisering selge seg helt ut.
All politikk er lokal, heter det. Noe av det samme kan vi si om risiko. Din lokale bank vet mer om hvor risikofylt det er å gi deg lån enn en fjern investor som kjøper et verdipapir basert på at du betjener ditt lån.
Begrense risiko
Videre er bankenes anledning til egenhandel i verdipapir blitt begrenset. Og kravene til egenkapital er satt opp.
Hensikten er hele veien den samme – ta ned risikoen for at den enkelte finansinstitusjon skal ta risiko utover hva den selv kan bære. Slik at skattebetalerne i fremtiden ikke skal behøve å bla opp penger om storbanker havner i uløkka.
Problemet som ikke er løst
Men er dette nok? Nei. Problemet «too big to fail» er ikke løst. Alle vet at om en storbank går på en smell slik at fundingen i markedet tørker inn, vil myndighetene ved Fed og Finansdepartementet tre støttende til. De som har penger til gode i banken, vil bli reddet. De vil bli «bailed out».
Fristelsen til uvettig atferd i store finansinstitusjoner finnes fortsatt. Går det bra, tar jeg en del av potten. Går det på trynet, sendes regningen til staten.
Forslaget om «bail in» har ikke fått den oppmerksomheten det fortjener i den nye loven. «Bail in» innebærer at folk som har penger til gode på en bank, ved for eksempel å ha kjøpt obligasjoner utstedt av banken, må godta at deler eller hele fordringen de har kan bli gjort om til egenkapital i banken.
Det vil kunne skje i banker som får uventede problemer med fundingen, ofte på grunn av svekket egenkapital. Vanlige innskytere, som gjerne står for mellom 40 og 60 prosent av fundingen til banker, må være unntatt fra en slik regel.
«Bail in» innebærer at gjeld byttes om til egenkapital. Dermed unngår man at banker går konkurs. Men i stedet for at skattebetalerne redder banker med problemer, vil folk som gjør forretninger med bankene, gjøre det.
Prisen på obligasjoner som banken utsteder for egen funding, vil gjenspeile risikoen for at eieren av en slik obligasjon en dag våkner opp som medeier i banken snarere enn som fordringshaver. Det er langt å foretrekke fremfor at staten skal påta seg ansvaret for at store banker ikke går nedenom.
Artikkelen er publisert som gjestekommentar i nettavisen E24 5. august 2010.
Feedback:
Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
Tekst: Audun Farbrot, fagsjef forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI (E-post: )
