KRONIKK: Triksing med pasienjournaler
Triksing med pasientjournaler ved Sykehuset i Asker og Bærum vekker forståelig harme. Pasienter har ikke fått den behandlingen de både trenger og har rett på. Det er svært alvorlig at slikt skjer i norsk helsevesen. Når forløpet nå skal undersøkes nærmere, er det avgjørende å ha fokus på årsak snarere enn på skyld.
Spørsmålet som bør besvares er: Hvordan kunne dette skje? Det vil være svært uheldig om en i stedet gyver rett løs på spørsmålet: Hvem har skyld i at dette skjedde? Jakting på en eller flere personer som kan henges ut og bebreides, kan forhindre at det oppnås klarhet om hva som egentlig har foregått og hvorfor.
Konfronterer fakta
Den amerikanske forskeren Jim Collins hevder at det som kjennetegner de aller beste organisasjonene, er at de konfronterer fakta, særlig de som er ubehagelige. Når noe har gått galt, forsøker en å komme til bunns i hvorfor det skjedde, uavhengig av hvem som har skylden. De gjennomfører det Collins omtaler som «autopsy without blame» eller obduksjon uten bebreidelse og skyld.
Under slike vilkår får de berørte partene sjansen til å legge frem saken slik de ser den, uten at de behøver å veie ordene sine med tanke på personlige konsekvenser. Når granskningen av årsak og skyld blandes sammen, blir partene som frykter for fremtiden sin, upålitelige vitner. De vil naturlig nok være unnvikende og vage i sine kommentarer. Dermed blir viktige kilder til informasjon om hendelsesforløpet tilstoppet. Det lille som siver igjennom er løse rykter og beskyldninger, bruddstykker av historier som er mer eller mindre sannferdige.
Feil uten skam
Ledelsen i de beste organisasjonen klarer ifølge Collins å skape en kultur for å snakke om feil uten skam, skyld og bebreidelse. Medarbeidere oppmuntres til å si fra når de har begått en tabbe, og straffes ikke i etterkant.
Her i landet har tidligere flykaptein Jarle Gimmestad i en årrekke presentert et lignende budskap til ulike aktører i arbeidslivet. Han anvender erfaringer hentet fra luftfarten, hvor en langt på vei har lykkes med å skape en velfungerende sikkerhetskultur. Denne bygger ifølge Gimmestad på et system hvor den som melder fra om feil nærmest har immunitet mot å straffes for sin rolle i det han forteller om.
Svakhet i systemet
Når noe har gått galt, kan det skyldes en personlig feil, en systemfeil eller begge deler. Ved ulykkelige hendelser innen helsevesenet er ansvarliggjøring av behandlere et naturlig krav fra pårørende. Når dette kunne skje, må noen ha gjort noe galt.
Det er imidlertid ikke akseptabelt at også tilsynsmyndighet, sentrale politikere og ledere ukritisk føyer stemmene sine til mishagskoret som krever at hoder må rulle. Det hjelper ikke å gi folk sparken hvis det er svakheter i systemet og organiseringen som er årsak til uvesenet. Da er det trolig at samme elendighet gjentar seg, denne gangen med nye, ferske syndebukker.
Forskjellen mellom å tape og vinne
Fotballtilhengeres holdninger kan skifte dramatisk i takt med lagets resultater. Når laget vinner, er det gjerne «vi» som har prestert godt. Tilhengerne kjenner seg delaktige i prosessen. Heiaropene deres har løftet laget frem.
Ved tap er situasjonen en helt annen. Da er det «de» som har vært dårlige. Spillerne har sviktet. Sosialpsykologer bruker såkalt attribusjonsteori for å forklare dette dramatiske skiftet i perspektiv.
Ved positive utfall er det vanlig å ta sin del av æren, og tilskrive en betydning til egen innsats. Motsatt ved negative utfall, hvor det er andres mangler eller tilfeldighetenes spill som tillegges vekt.
Uheldige konsekvenser
Dette mønsteret ser vi også i tilfeller hvor ting går galt i helsevesenet. Ambulansefolk gjør vurderingsfeil, som får uheldige konsekvenser. Feilbehandling fører til forlenget smerte og komplikasjoner.
Pasienter må vente lenger enn forsvarlig på undersøkelser. Helsepersonell sovner på vakt og fanger ikke opp en kritisk utvikling hos en pasient. Hva gjør sentrale ledere når slike tilfeller avdekkes?
Jakten på syndebukken
Vi har i flere saker fra helsevesenet den siste tiden sett at tilsynsmyndighet har gått til anmeldelse. Den allmenne oppfatning vil da være at det med overveiende sannsynlighet er utført en kriminell handling. Fokus vil dermed rettes mot enkeltaktører, og behovet for en syndebukk oppfylles.
Konklusjonen blir da at vi har et godt fungerende system, men dessverre noen råtne epler som vi må plukke ut av kurven. Dette skaper avstand fra den vonde og triste saken for ledelsen og ansvarlig myndighet.
Forhindrer utvikling
Sosialpsykologisk forskning viser at en slik distansering forhindrer læring og utvikling. Lærende miljøer er oppmerksomme på hvordan utfall formes av egeninnsats, dyktighet, organisering og tilfeldigheter.
Lederen tar sin del av ansvaret, og støter ikke sine medarbeidere fra seg når ting går galt. I stedet sier vedkommende at «vi» beklager det som har skjedd, og skal gjøre «vårt» beste for at det ikke inntreffer igjen.
Gjennom en slik handlemåte kan lederen dempe angstnivået hos medarbeiderne sine. Ved norske sykehus kan det bidra til at folk tør å gå løs på nye tøffe hverdager på operasjonsstuen, i ambulansetjenesten og andre steder.
Skulder ved skulder
I helsevesenet vil feil som begås lett få store og synlige konsekvenser. Pasienter kan påføres unødig skade, liv kan gå tapt. Derfor er det viktig at helseledere står skulder ved skulder med sine ansatte når det en gang i blant går riktig ille.
Ved å gjennomføre «obduksjon uten skyld» kan de borre langt dypere i årsakskjeden enn om hele forløpet reduseres til å være et tilfelle av personlig svikt. Det kan vise seg at treningen til de ansatte må legges om, og at de i dag har for lange og omfattende vakter.
Å snu oppmerksomheten i denne retningen er en adferd som krever en stor grad av mot. Derfor bør det være en forutsetning at politikere og ledere som har ansvar innenfor vårt helsevesen, er i besittelse av akkurat det.
Personlig ansvar
Kan tilnærmingen vi tar tatt til orde for her føre til at enkeltpersoner slipper for lett fra det? Det er tross alt noen som har trikset med data i pasientjournalene ved Sykehuset i Asker og Bærum. Det kan se ut til at vi gir dem en urimelig retrettmulighet, ved å velte ansvaret over på systemet.
Vårt poeng er ikke at en bør fjerne det personlige ansvaret. Det vil alltid være behov for å finne en balanse mellom hva enkeltindivider må stille opp med, og hva som hviler på systemet.
Derfor mener vi at enhver som skal bidra til undersøkelsen av SAB-saken og lignende tilfeller, må være i stand til å holde hodet kaldt og ha forståelse for grunnvilkårene ved å jobbe i deler av samfunnet hvor feil kan få fatale følger. Negative utfall farger til en stor grad vår bedømmelse, både av handlinger og av personer.
Det er fullt mulig å holde igjen den første, umiddelbare fordømmelsen, og se med nøkternt blikk på helheten i det som har skjedd.
Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 17. februar 2010.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
