KOMMENTAR: Gudmund Hernes om OL
Heller ikke sport har jeg greie på. Den eneste konkurransen jeg har vunnet, var i første klasse på Bell skole i Selbu. På den årlige skidagen stilte jeg fryktesløst opp i hopp – fryktesløst fordi de andre guttene i klassen var større, sterkere og bedre. De satset alt og de hoppet langt. Men i kampen for å vinne, falt de alle mann. Så jeg skjønte at min eneste sjanse var å stå. Derfor nærmest gled jeg utfor hoppet, illuderte et telemarknedslag – og holdt meg på bena! Det holdt. Diplomet har jeg ennå, med en liten smørflekk etter matpakken jeg hadde med til premieutdelingen. Og jeg lærte at taktikk betyr mer enn talent og trening.
Min olympiske erfaring er også temmelig tynn. Den begrenser seg til triumfmottagelsen på Torget i Trondheim av mitt bysbarn Arnfinn Bergmann, som i 1952 kom hjem med OL-gull fra Holmenkollbakken. Jeg sto nær VGs fotograf da jeg ba om autografen. Og fotografen fikk Bergmann til å overlate meg selveste pokalen, som var nesten like stor som meg, mens olympieren skrev navnetrekket. Det ble første gang jeg havnet i avisen. Og jeg lærte at det ikke beror på dine egne prestasjoner om du kommer deg frem i mediene – slik sett har jeg mer til felles med Paris Hilton enn med Arnfinn Bergmann.
Siden har jeg hatt et perifert forhold til sport – det er så mye annet i avisene at jeg tidlig måtte velge bort sportssidene. Det ville ikke bli tid til å holde styr på rekorder, utøvere – ja, selv på disipliner, som det jo blir stadig flere av.
Mindre og mindre idrett
Unntakene er OL og VM – under medienes teppebombing er det umulig ikke å bli slått i bakken. Men hver gang jeg bankes tilbake, oppdager jeg at sporten er blitt en annen – ja, mindre og mindre idrett.
For egentlig har jeg trodd på den franske grunnleggeren av det moderne OL, Pierre de Coubertins motto for De olympiske leker: Citius, Altius, Fortius – Raskere, Høyere, Sterkere – altså at sporten dreier seg om de idrettslige prestasjoner. Det er selvsagt feil.
Det første prov er det numeriske. Før besto et sportsarrangement av utøvere, arrangører og publikum. De som virkelig har vokst, er «mellomlaga» – altså alle de som er mellom utøverne og publikum. Det vil si trenere og smørere, sekundanter og talsmenn, leger som skal lege og psykologer som skal piffe. Gudene skal vite om utøverne ikke har en personlig prest òg. I totalen for «mellomlaga» har vi da ikke engang regnet med fabrikanter og sponsorer.
Man kan si mye om sporten, men altså ikke det forfatteren Agnar Mykle sa om kjærligheten: at den er en ensom ting. Bortsett fra at etter Vancouver å dømme, er publikum blitt borte ute i løypene. Ikke rart, når selv skiløperne knapt kommer frem på grunn av sekundanter som løper ved siden av, skriker på alle språk og fekter med staver i håpet om at de skal være der om en Brå brekker sin.
Fra de dype skoger...
Det nærmeste vi kommer en autentisk utøver fra de dype skoger er vel Petter Northug, som ikke har vent seg til journalistenes stupide spørsmål om hva han følte da han ble hektet og gullet glapp – kroppsspråk er ikke nok, selv i tv-tider.
Spørsmålet er om sporten har frigjort seg fra idretten. På den ene siden er jo kroppslige ytelser mer og mer blitt en del av den kjemiske industrien – det er jo ikke bare i Tour de France at kroppen er en slags cocktailmikser. Selv kjønn er blitt en flytende grense.
I tillegg kommer selvsagt utstyrsindustrien, der det viktigste ikke er å vinne, men å selge, og som får utøverne til å prøve å stappe skituppen inn i kameralinsen og ellers har så mange sponsorlapper på drakten at de minner om gamle dagers kofferter med klistrelapper.
Sport er kunnskapsindustri
Og selvsagt er sporten blitt en del av kunnskapsindustrien, ikke bare for nanoteknologi, men også for sportsfysiologi og høydehus, for krisepsykologi og støtteapparat. Men mest av alt underholdningsindustrien, med reportere, kommentatorer og forståsegpåere …
Og i dette svulmende sportsindustrielle kompleks er ikke lenger det største drama det som skjer på banen eller i løypene. Ikke det spektakulære fall i utfor, men det spektakulære fall utenfor – en Tiger Woods ikke på the green, men in flagranti. Og om utøverne svikter, så har vi jo alltid trenerne – som den gorilloide Tom Nordlie i fotball eller den bøffelaktige Peter Mueller på skøyter.
Så hva skal vi med helter når vi har antihelter? Kort sagt, hva skal vi med idrett når vi har sporten – villere, råere, sprøere?
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 26. februar, 2010.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
