AKTUELL KOMMENTAR: Nick Sitter om valget i Storbritannia
Britiske velgere er vant til å gå til valgurnene på torsdag og våkne opp med en ny statsminister dagen etter.
Enten det er statsministeren som vinner gjenvalg (syv av de siste åtte valgene), eller opposisjonen som tar over, har det Britiske valgsystemet vist seg å være like effektivt som det er brutalt.
Fordi stemme telles i enmannskretser, der vinneren tar mandatet og taperne ikke får noen uttelling for sine stemmer, vinner det største partiet vanligvis et flertall i parlamentet med litt over 40 prosent av stemmene. I 1979 og 1997 flyttet statsministeren ut i løpet av dagen derpå.
Fredag morgen 7. mai 2010 var stillingen ”uavgjort, etter ekstraomganger”, og statsminister Gordon Brown’s fremtid var usikker.
Tre tapere
Klokken 10 fredag morgen ble det klart at ingen partier ville vinne flertall, og at Storbritannia vill få et ”hung parliament” med de Konservative (Tories) som det største partiet. Resultatet var ikke uventet, men det kom på en overraskende måte, som førte til at alle de tre store partiene kan kåres til valgets tapere.
Meningsmålingene tydet på at Brown og Labour ville tape valget, men at det ville bli vanskelig for de Konservative å vinne et klart flertall i parlamentet. Men den store overraskelsen de siste ukene har vært den meget sterke posisjonen Liberal demokratene opparbeidet seg, ikke minst som følge av partileder Nick Cleggs prestasjoner i tre TV debatter mot Gordon Brown og Tory-leder David cameron.
At Labour (29.0 prosent) tapte valget var ingen overraskelse. De gikk fra 356 mandater i 2005, til 256 i dette valget. Men tapene kom ikke i et jevnt og klart mønster. I Skottland ble det ingen endringer, og i England varierte svingen mot Labour dramatisk på tvers ikke bara av regioner men også enkelte valgkretser.
Samtidig klarte ikke Tories (36.1 prosent) å komme over 326-merket for et flertall i parlamentet. De gikk opp fra 198 til 302 [hvis de holder Thrisk & Malton, der valget avholdes 27 mai, et ”sikkert” Tory mandat], men etter å ha ledet gjennom hele valgkampen var det vanskelig å fremstille dette som en klar valgseier.
For Nick Cleggs Liberaldemokrater (23.0 prosent) måtte 56 mandater regnes som et dårlig resultat etter en meget god valgkamp der det til tider så ut som de kunne komme på andreplass i antall stemmer og nærmer 80 mandater. I 2005 hadde de 62 mandater.
Mot koalisjon og mindretallsregjering
Fredag morgen så det ut som Gordon Brown ville ta initiativet til å drøfte mulighetene for en samarbeidsregjering med Liberaldemokratene over helgen. Slike forhandlinger ikke noe nytt andre steder i Europa, men britene har ikke sett dette på hjemmebane siden 1974.
Den gang brukte Tory statsminister Edward Heath helgen til å forhandle med de liberale, men forhandlingene falt på spørsmålet om endring av vaglsystemet. De konservative forkastet endring til et mer proporsjonalt valgsystem, og dermed falt grunnlaget for koalisjon bort. Labour to over som en mindretallsregjering, og skrev ut nyvalg senere samme år.
Den uskrevne britiske grunnloven tilsier at Brown forblir statsminister inntil han velger å gå av eller taper en mistillitsvotering i parlamentet. Hvis og når han går av er det dronningens jobb å gi en annen politiker i oppdrag å danne regjering. Dette tilsier at Brown kan tillate seg et par dager med forhandlinger med andre partier. I første omgang betyr dette forhandligner med Liberaldemokratene, med mindre Clegg erklærer at han er mer interessert i samarbeid med Cameron. Fredag morgen så det ut til at nettopp dett kunne skje, at Clegg ønsket å skyve initiativet over til Cameron.
Selv en Lib-Lab koalisjon vil ikke føre til en regjering med flertall på stortinget. Enten det blir Tories alene eller Lib-Lab, vil de trenge støtte fra småpartiene. Dette kan føre til at nyvalg utskrives innen et år. Bare en Tory – Liberaldemokrat koalisjon vil ha klart flertall, men hvis prisen for dette er endring av valgsystemet er det høyst tvilsomt om Cameron vil gå med på dette.
Mye på spill
Selv om resultatet er uavgjort, er det mye på spill i dette valget. Det store temaet har vært økonomien, og det er også klare skillelinjene mellom Tories og de andre knyttet il EU. Men reform av valgsystemet har hele tiden vært Liberaldemokratenes klare forhandlingskrav for å delta i en koalisjon eller støtte en mindretallsregjering. Dette kan endre Storbritannias politiske fremtid, og gjøre slutt på ettpartiregjeringer i ett av de få Europeiske land der dette fortsatt er normen.
EU-spørsmålet har fått relativt lite oppmerksomhet, men dette er det nok viktigste spørsmålet for andre Europeiske land som ser på det britiske valget. Selv om de Konservative har flyttet seg mot det politiske sentrum de siste fire årene, er det fortsatt godt ute på høyrefløyen når det gjelder EU. Løfter om omforhandling av EU-avtaler eller- direktiver kan skape mye uro i EU.
Fredag morgen gjorde Clegg det klart at han vil kreve endringer i valgsystemet . Cleggs stilling har lenge vært at det største partiet (les: Tories) burde ta ledelsen i regjeringsforhandlingene. Han gjentok dette fredag morgen. Sevl om de to partiene står så langt fra hverandre at en koalisjon er lite sannsynlig, kan en avtale om Liberaldemokratisk støtte for en Tory mindretallsregjering i bytte mot folkeavstemning om valgsystemreform være en mulighet.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
