KRONIKK: Tor Hernes om jakten etter relevans
Den såkalt postindustrielle økonomi preges av øket grad av spesialisering. Private virksomheter setter funksjoner ut til spesialiserte underleverandører av tjenester eller produkter.
Offentlig sektor preges av økt differensiering av tjenester. I arbeidslivet er det en gjennomgående øket grad av spesialisering av oppgaver.
Det avspeiles i det økende mangfold av valgfag ved våre utdanningsinstitusjoner, som etter beste evne tilbyr utdanning innen spesialiserte områder.
Fokuserer på behov
Samlet sett munner dette ut i en økende grad av jakt etter relevans. På samme måte som ansatte og studenter strever for å bli (og forbli) relevante, bestreber skolene seg på å levere det som de anser for å være relevant.
Handelshøyskolene utdanner personer som etter hvert skal kunne utføre viktige funksjoner i privat og offentlig sektor, som ledere, analytikere, eller rådgivere.
Handelshøyskolene bestreber seg på å bli relevant (les attraktive) ved å fokusere på fag de mener næringslivet vil ha. Men forståelsen av hva det vil si å være relevant er noen ganger feilslått.
Fag for funksjoner
Den internasjonale trenden blant handelshøyskoler («business schools») er å konsentrere seg om såkalte fag som svarer til utviklingen av funksjoner i virksomhetene.
Når så virksomhetene satser på kommunikasjon, marketing, endringsledelse, innovasjon, samfunnsansvar, eller eierstyring og selskapsledelse, blir dette til fagretninger i skolene. Retningene blir så konsolidert ved at skolene danner sentra, institutter og programmer som leverer forskning og undervisning innenfor disse områdene.
Samtidig vokser det frem tilsvarende tidsskrifter tilknyttet internasjonale rankingsystemer, som igjen danner grunnlag for rekruttering til forskerstillinger og professorater. At dette skjer er ikke dramatisk i seg selv.
Konsentrasjon om nytte
Men i en tidsalder hvor alle skal kutte på alt som ikke viser seg umiddelbart nyttig, fører det til at skolene ser seg nødt til å skjære ned på andre områder.
Det gjelder især forskning og undervisning knyttet til mer grunnleggende tenkning, det være seg innenfor psykologi, antropologi, filosofi, sosiologi, til og med økonomi. Denne tendensen er internasjonal, og mest fremtredende i USA.
Den viser seg også å være feilslått. Harvard Business School, som utgjør la crème de la crème av business schools, har for eksempel i årevis uteksaminert mennesker som har bidratt aktivt til at vi i dag opplever en alvorlig finanskrise.
Risikabelt å kutte grunntenkning
Det er fire hovedgrunner til at det er en feilslått strategi å kutte på grunntenkning og satse på mer funksjonsbaserte fag.
- For det første fører det til at fag mister sine røtter. Det meste av det vi vet om ledelse i dag, for eksempel, er basert på århundrer av innsikter, ikke minst i filosofi og i psykologi. Når så miljøene kutter røttene går man glipp av muligheten til å hente næring til fornyelse av ideer. Hvis man tror at Twitter og Facebook gjør århundrer av briljante tenkeres arbeid irrelevant, så er det i beste fall basert på en misforståelse.
- For det andre så er det nettopp i fagenes røtter at det sitter innsikter som trengs for å forstå hvordan man leder i en kompleks og dynamisk verden. Forklaringen på det er så enkel som at dynamikk og kompleksitet er problemer som ledere alltid står overfor, og som noen av de store tenkerne brukte sine liv på å gi mulige løsninger til.
- For det tredje bør skolene ha som mål å gi fra seg unge mennesker med forståelse og kritisk innsikt i den verden de skal arbeide i, i tillegg til at de skal kunne utføre sine oppgaver. Evne til å se kritisk på ting kommer gjennom bruk av tankegods fra grunntenkning.
- For det fjerde åpner tunge tidsskrifter, deriblant også noen amerikanske tidsskrifter innenfor ledelse og organisasjon, for teoriutvikling som tar utgangspunkt i grunntenkning. Det er altså en oppfattelse innenfor tidsskriftsverden at vi må tilbake til røttene for å skape det nye. Dette er ingen form for nostalgi, men en erkjennelse av at hvis de store tenkeres arbeider er store så er det nettopp fordi de er tidløse.
Det er risikabelt å gi avkall på grunntenkning ved handelshøyskolene. Mange av fagene som er nevnt ovenfor er mer nyttepreget enn basert på basal forståelse av en kompleks og dynamisk virkelighet.
Fare for å bli marginalisert
Verken ledelse, etikk eller entreprenørskap kan ustraffet presses inn i en firefeltstabell, som gjerne er en overforenkling av virkeligheten, noe de aller fleste praktikere med store ledelsesmessige eller analytiske utfordringer vet utmerket godt.
Dermed risikerer jakten på relevans å føre til det motsatte, nemlig å marginalisere seg. Det er lite som kan motvirke denne trenden. Styrene ved de fleste handelshøyskoler er overveiende befolket av ledere fra næringslivet, som kanskje ikke alltid har anledning til å fordype seg i hva god forskningsbasert undervisning består i, og hva det krever å opprettholde det.
Samtidig tjener skolene godt på sin relevans fordi de leverer det som virksomheter etterspør, og virksomhetene betaler gladelig for det som oppfattes som relevant. Hvorvidt det er dette virksomhetene egentlig vil ha, eller bør ha, er et annet spørsmål. Relevans er ikke det samme som behov. Mange av de som arbeider ved handelshøyskoler vet dette.
Jeg registrerer en høy grad av oppgitthet blant kollegaer i flere land i Europa, så vel som i USA over at man spesialiserer seg bort fra evnen til å fokusere på grunnleggende problemstillinger.
Det er en økende bevissthet om at en overflatisk relevanstenkning kan vise seg svært skadelig på sikt, nær relevansen kan vise seg å være irrelevant.
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagsavisen 18. februar 2010.
Send gjerne dine synspunkter og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
