KOMMENTAR: Odd Gisholt om varehandel
Hvert år kommer listen i KAPITAL over landes rikeste. Blant 10 på topp i nummer 16/2010 er det 3 personer med dagligvarebakgrunn; Johan Johansson, Odd Reitan og Stein Erik Hagen.
Blant de 10 figurerer også Petter Stordalen og Olav Sunde som også har handelsbakgrunn. Johansson er siviløkonom fra BI, mens de andre er utdannet ved Norges Varehandelshøyskole og Handelsakademiet, begge skoler som i dag er en del av Handelshøyskolen BI. En imponerende
kremmerliste.
Drammens rikeste mann, Per Erik Burud er også med på listen som milliardær, selv om han sier han ikke liker slik omtale.
Nå er det ikke bare i Norge man blir rik dersom man driver dagligvarehandel.
- Ta Tyskland; der er brødrene Albercht blitt de rikeste av alle etter oppbyggingen av ALDI Nord og Süd, mens konkurrenten Dieter Schwartz puster ALDI i nakken med sin rikdom fra LIDL- og Kaufland-butikkene.
- La Wal-Mart i USA også være nevnt, der er Waltonfamilien med Christy, Jim, Alice og Robson alle med på topp 10-listen over de rikeste amerikanerne.
Nøkkelen til rikdom
Det er mange likhetstrekk blant disse rikingene.
For det første er konseptene deres tuftet på tanken om å selge billig; discount, discount og atter discount er suksess-formelen.
Dessuten er nesten alle unge firmaer. Wal-Mart som er blitt verdens
største bedrift uansett bransje (går mot 500 milliarder i omsetning under Mike Duke’s ledelse) ble startet av Sam Walton i 1963 i den lille staten Arkansas.
De tyske eksemplene med ALDI og LIDL er også unge. Det var jo for øvrig hos ALDI både Reitan og Hagen hentet inspirasjon til Rema 1000 og RIMI.
Et annet forhold man skulle kunne tro var et likhetstrekk, er bruken av franchise. Det stemmer ikke. Mens ALDI bruker franchise satser LIDL på filialdrift. Som bekjent satser Reitan og Rema 1000 helhjertet på franchise i Norge, mens ICA/RIMI har vært mer halvhjertet til dette og KIWI har en egenversjon kalt ”franchise light”.
Et vurderingskriterium for suksess kunne være handelens forhold til industrien og satsingen på egne merkevarer. Wal-Mart har alltid hatt et ryddig forhold til sine leverandører. Samarbeidet med Procter & Gamble kan nevnes som godt eksempel. Selvfølgelig har Wal-Mart hatt makt og kraft til å utvikle egne merkevarer, men det er interessant å lese at Mike Duke nå sier han vil kaste ut en rekke egne merkevare-produkter og heller satse
mer på industriens merkevarer (brands).
Her hjemme satser NorgesGruppen offensivt på egne merkevarer, særlig med First Price-produkter hos KIWI. Dette mens Ole
Robert Reitan er opptatt av at Rema 1000 skal få større kontroll
over hele verdikjeden. Oppkjøp av leverandører er hans
mantra. COOP og ICA/RIMI følger opp i liknende toner.
Varehandelens omdømme
La meg nevne de rike handelskjedenes omdømme til slutt. I Tyskland har både LIDL og ALDI myndighetene og mediene på nakken for upassende opptreden overfor ansatte.
I USA er det nylig kommet ut en bok med tittelen ”How Wal-Mart is
Destroying America (and the World)” og BUSINESS WEEK spør på forsiden; ”Is Wal-Mart too Powerful ?”
Det ser imidlertid ut til at slik negativ omtale preller av som vann på gåsa der ute. Men hvordan er det her hjemme? At norske kremmere er blant landets rikeste er vel ikke så ille omdømmemessig, selv om
nok noen vil mene at de godt kunne ligge litt lavere i terrenget med sine millioner.
Verre er kanskje helsides oppslag om at de ikke vil ha ansatte med i sine styrer. Det virker arrogant og umoderne. Det bør både Knut Hartvig Johansson og Odd Reitan gjøre noe med.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i bransjetidsskriftet Dagligvarehandelen 15. oktober 2010.
Si din mening:
Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
