KRONIKK: Gudmund Hernes om USA og Israel
USAs visepresident Joe Biden dro til Midtøsten for å blåse liv i fredsprosessen. Den israelske regjeringen svarte med å melde byggingen av 1600 boliger i det arabiske Øst-Jerusalem. David Axelrod, president Barack Obamas seniorrådgiver, kalte det en fornærmelse. Utspillet kom på et tidspunkt da Obamas handlekraft generelt trekkes i tvil. Israels statsminister Benjamin Netanyahu beklaget senere timingen. Men det er selvsagt ikke den som er problemet – problemet er politikken, nok et eksempel på israelsk «land-grab», der palestinere kastes på dør og berøves sin jord. Den bør uroe alle: Spørsmålet nå er hvor Israel er på vei.
Selv etter fjorårets knusende angrep på Gaza, var det lyspunkter. Fatah-lederne på Vestbredden vil ha en fredelig løsning. Hamas i Gaza har fått stanset rakettutskytningene som begrunnet det israelske angrepet. Sunnimuslimske land ønsker ro for å demme opp for Iran. Planen var å åpne en ny bakkanal. Da forkynte den israelske regjeringen sitt nyeste landnåm. Thomas Friedman, utenriksspaltist i The New York Times, skriver: «Fortsatt bosetning på Vestbredden, og selv i omstridte Øst-Jerusalem, er den rene galskap.»
Spørsmålet er om den israelske regjering overhodet ønsker tostatsløsningen Oslo-prosessen la opp til: Den undergraves jo hver dag av det som eufemistisk kalles «bosetningene». For det er jo ikke tale om enkeltfamilier som slår seg ned på ubebodd land – «bosetning» er det orwellske uttrykket norske og andre lands journalister kaller det organiserte, voldelige, statsfinansierte og militært støttede tyveri av palestinsk land.
Det Høyres tidligere statsminister Kåre Willoch har argumentert mot i mange år – å skape fakta på bakken – er nå et fait accompli. Denne ekspansjonistiske israelske kolonipolitikken er selvsagt i strid med folkeretten. Men ingen israelsk regjering vil på egen hånd gi det stjålne land tilbake. Tiden for en tostatsløsning renner ut – om den ikke alt er ute. Hva slags Israel får vi da?
Tre løsninger
Det er tre tenkelige løsninger:
- Den første er å fordrive palestinerne både fra Israel og Vestbredden over til Jordan, og å prakke Gaza på Egypt. Da ville Jordan og Egypt være ansvarlige for de fordrevne – de måtte holde kustus på dem som ønsket revansj, og Israel kunne true landene med bombing om de ikke lyktes. Så det er ingen utsikt til at Jordan og Egypt vil overta Israels problem.
- Det andre alternativet til to folk i hver sin stat, er et Israel med to folk i én stat: det ene som fullborgere med privilegier, det andre er avsondret og underordnet – altså apartheid. Palestinerne ville ikke ha like politiske rettigheter og bli systematisk diskriminert i enklaver bak «gjerder» og kontrollposter, uten bevegelsesfrihet. Det ville bety undergangen for Israel som demokratisk stat.
- Den tredje løsningen er en stat der alle innbyggere, uansett bakgrunn, har de samme demokratiske rettigheter til å forme samfunnet. Siden den palestinske befolkningen vokser raskere enn den israelske, ville det bety undergangen for Israel som jødisk stat.
USAs tidligere forsvarssjef og utenriksminister Colin Powell tilskrives «glassbutikkregelen»: «Knuser du det, eier du det.» Israel eier det problemet som nå er skapt.
Politikken som føres, utløser ikke bare harme i USA, men også raseri i mange deler av verden. At Gaza er som en svær konsentrasjonsleir – med en innesperret befolkning under kollektiv avstraffelse, holdt i live med internasjonale donasjoner – undergraver Israels legitimitet ytterligere. Og denne politikken animerer både antisemittisme og forskrudde konspirasjonsteorier – skremmende trekk vi nå ser også i Norge; den motiverer jihadister til terroranslag i mange land – og den forsterker friksjonen med den islamske verden.
Mange har håpet på tostatsløsningen som Oslo-prosessen innledet. Nå kan den bare realiseres ved tvang utenfra – først og fremst fra USA – som får partene til å møtes for å sluke kameler, til å skyve til side viktige deler både av sitt virkelighetsbilde og sin historie.
Uten et kraftfullt initiativ utenfra – raskt – er tostatsløsningen passé. Mest sannsynlig er vi da på vei mot det andre av de tre alternativene ovenfor. Det blir skjebnesvangert langt ut over Midtøsten. Fundamentalister i alle land kan forene seg – mot hverandre.
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 19. mars 2010.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
