KRONIKK: Øyvind Kvalnes om etikk og ledelse
Den danske syklisten Michael Rasmussen ble kastet ut av Tour de France i 2007, etter å ha løyet om sine "whereabouts". Normalt skal et slikt overtramp kun føre til advarsel. Ikke i "kyllingens" tilfelle. I ettertid har han forsvart seg med at det ikke var nedfelt skriftlig at en kunne bli disket for å lyve.
”Jeg spørger, om det er rimelig, at atleter ikke beskyttes av organisationerne og reglerne – at de kan rammes av et moralsk kodeks, som man ikke kan lese seg til nogen steder?” Dette er kjernen i Klaus Wivels refleksjoner omkring Michael Rasmussens dramatiske utgang fra Tour de France i 2007 (Weekendavisen 9. april 2010).
Når han intervjuer danske sportsjournalister som har skrevet kritisk om Rasmussen, ber han dem igjen og igjen om å identifisere reglene de mener syklisten har brutt. Når de så strever med dette, synes Wivel å mene at deres kritikk kollapser. Intet regelbrudd, intet kritikkverdig forhold.
Idrett og moral
Wivel berører på denne måten et mer allment spørsmål om idrett, moral og ansvarlighet:
Er det rimelig å forvente at en idrettutøver moralsk sett forholder seg til mer enn det som finnes av skriftlig materiale og dokumentasjon?
Wivels eget svar synes å være et klokkeklart nei. Så lenge en person holder seg innenfor det som er nedtegnet av etiske regler og retningslinjer, burde han gå fri for kritikk og sanksjoner.
De uheldige konsekvensen av Wivels tankegang, er at den åpner for det som Yale-filosofen Thomas Pogge har kalt ”loophole ethics” eller smutthulls-etikk. Idrettsutøvere og andre kan hevde at alt som ikke eksplisitt er nedfelt som galt i et regelverk, er akseptable handlemåter.
Smutthulls-etikken
Smutthulls-etikken kan allerede gjenkjennes innen idretten og i andre områder av samfunnet. Spørsmålet er om det er ønskelig å ha det slik. Her vil jeg ikke gå inn på Rasmussen-saken, men gi noen parallelle eksempler på effekten av å slippe til en slik tenkemåte.
Ishockeyspilleren Sean Avery vinner alle kåringer som mest usympatiske og forhatte spiller i National Hockey League (NHL). Hans spesialitet er å terge og plage nøkkelspillere hos motstanderne, helt til det sprekker for dem, og de blir utvist. Det står ikke skrevet noe sted at slikt er galt, så han kan gjøre dette uten å risikere straff. Avery tar sjeldent igjen når andre slår. Hans mål er å få motspillerne til utvisningsboksen, og det klarer han.
13. april 2008 spilte Avery kamp for sitt New York Rangers mot nabolaget New Jersey Devils. Der bemerket han seg ved å finne en ny måte å skaffe laget sitt en fordel på. Han stilte seg med ryggen til spillet, rett foran motstandernes målvakt, Martin Brodeur. Der veivet han med køllen sin foran ansiktet til målvakten, for å forstyrre utsikten hans. Det var umulig for Brodeur å følge spillet og se hvor pucken var. En av Averys medspillere forsøkte å dytte ham vekk. En slik metode ville han ikke være med på, selv om den kunne gi et overtak. Avery ble stående, og Brodeur ble stadig mer rasende og frustrert. Episoden endte med scoring for Rangers, satt inn av Avery selv.
Etter kampslutt ble hendelsen gjenstand for intens debatt. Dommeren sa at han ikke hadde noen mulighet for å gripe inn. Det sto nemlig ikke skrevet noe sted at en slik oppførsel var uakseptabel. Alle kunne være enige i at den var usportslig, men så lenge det ikke fantes noen regel, var dommeren maktesløs. Avery kunne toe sine hender og si at han hadde holdt seg godt innenfor regelverket.
Tingene endret seg dagen etter. Da møttes regelmakerne i NHL og innførte en ny regel. Fra og med 14. april 2008 var det ulovlig å stille seg foran målvakten og distrahere ham med å vifte med armene. Det tok ikke lang tid før denne regelen ble døpt til ”The Sean Avery Rule”.
Nå var smutthullet tettet igjen. Problemet er at hockey-myndighetenes fremgangsmåte er egnet til å oppmuntre til mer smutthulls-etikk. Nå har de bekreftet at en idrettsutøver kun trenger å forholde seg til det som er nedskrevet av regler, og ikke trenger å bruke sin dømmekraft eller sitt skjønn til å vurdere om det finnes andre grunner til å avstå fra en handling. En erfaren dommer protesterte. Han sa at han ville ha utvist Avery for usportslig opptreden, og ikke trengte en ny regel.
Hendelsen kan beskues på Youtube. Søk på ”Sean Avery Rule”. Jeg drøfter dette eksempelet og andre idrettseksempler sammen med Liv Hemmestad i neste nummer av Nordic Journal of Applied Ethics, i artikkelen ”Loophole Ethics in Sport”.
Revisorer på jakt etter smutthull
Også på andre områder i samfunnet kan vi gjenfinne smutthulls-etikken. Der hvor etikken administreres slik Wivel foretrekker det, med dokumenter og regler, oppstår en kreativitet som går ut på å utnytte smutthull.
Revisorer har for eksempel i mange år vært underlagt et strengt etisk regelverk, som gjelder internasjonalt, for hele bransjen. Frem til i 2009 var dokumentet på 98 sider. Det nye fra i fjor er utvidet til 105 sider, for å tette igjen noen smutthull som var blitt identifisert og utnyttet av enkelte av bransjens egne folk. Nå stilles det spørsmål rundt effektiviteten ved denne måten å tenke bransje-etikk på.
Analyser av revisjonsskandaler i ulike deler av verden tyder på at den tunge regelstyringen mer har oppmuntret til overtramp enn at den har virket forebyggende. Kanskje revisorene trenger å møte en forventing om at de kan ta selvstendig stilling, og trenger å øve opp sin personlige etiske refleksjon?
Fravær av regler som unnskyldning
Et siste eksempel på smutthulls-etikk stammer fra et europeisk universitet. Der var det noen doktorgradsstudenter som fikk en hjemmeoppgave i etikk. De skulle på selvstendig grunnlag diskutere en etisk problemstilling.
13 av studentene leverte oppgaver som besto av tekster de hadde klippet ut fra internett og limt sammen til en helhet. Dette gjorde de uten å oppgi kilder. De presenterte med andre ord noen andres tanker om problemstillingen for å være sine egne. Instituttet deres oppdaget fremgangsmåten, og ville annullere besvarelsene.
Det fikk de ikke lov til av de øverste myndigheter ved universitetet. Hvorfor ikke? Jo fordi det ikke var mulig å lese seg til noe sted at en ikke skulle utgi andres tanker for å være sine egne. Hvordan kunne de stakkars studentene vite at det var slik? Fraværet av skriftlige regler ble altså akseptert som en begrunnelse og en unnskyldning.
Gjør etikken til et personlig anliggende
Det er en slik regelorientert etikk Wivel synes å støtte seg til når han påpeker at Rasmussen ikke har brutt noen regel. Det er uheldig å formidle til idrettsutøver og andre at de er på moralsk trygg grunn så lenge de holder seg innenfor rammene som er gitt av etiske og juridiske dokumenter.
Idretten burde ikke følge i fotsporene til revisorene, og gjøre etikken til en øvelse i å følge skriftlige regler og retningslinjer. I stedet bør en forvente at den enkelte bruker sin dømmekraft og sitt skjønn til å vurdere alternativene sine, og til å rettferdiggjøre sine valg.
Da gjør vi etikk til et personlig anliggende, og ikke til et felt hvor byråkratiet og regelrytteriet råder. Det vil innebære at en faktisk kan møte moralsk kritikk som bygger på antakelser som en ikke kan lese seg til noe sted.
Artikkelen er publisert som kronikk i Weekendavisen i Danmark 16. april 2010.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
