KOMMENTAR: Gudmund Hernes om politikk og økonomi
Det går mot jul. Men hvordan går det med oss selv, sånn stort sett – altså med verden?
Først det lyse bildet: I Tyskland har økonomien tatt seg opp og trekker andre europeiske land med. USAs bilindustri, som for et par år siden måtte reddes av staten, går nå med overskudd. I Frankrike har belegget på slottshotell – til mer enn 600 euro per natt – økt sterkt etter halvering i fjor. Og fotball-VM: Mot alle odds kom tre europeiske land på topp!
Dystert fremtidsbilde
Men det er et annet bilde der fakta passer inn i et annet mønster, og der er fremtiden dyster. Et sveip rundt horisonten viser at langt fra alt går bedre nu. Tvert imot: Røde lamper blinker og alarmer går – ja, så mange at de setter vår evne til overblikk på prøve.
I Tyskland og Norge går det bedre. Men Europa er delt: De fleste land har store problemer med å håndtere ledighet, budsjettunderskudd og gjeld.
I USA forverres handelsbalansen. Hver tiende arbeidstager er uten jobb – ja, faktisk flere, når man regner med dem som har gitt opp å søke arbeid. Siden trygden er dårlig, kastes mange av dem ut i akutt fattigdom – de mister hus og hjem og utsiktene til å få en jobb igjen.
Og USA er 50 forente stater, i mange av dem er den offentlige økonomien katastrofal. Pensjonsutgiftene øker, skatteinntektene faller, offentlig ansatte sies opp, skoleåret kuttes, studieavgifter heves, uføre mister hjelp. Det politiske systemet er dysfunksjonelt, politikerne vet knapt sin arme råd.
Kina rykker forbi Japan, et land i langvarig stagnasjon, som verdens nest største økonomi. Men selv i Kina avtar veksten.
Sommerens hetebølge i Russland er uten historisk sidestykke. Svære skogområder er avsvidd, torvmyrer står i brann, kornhøsten er ødelagt – redusert med en tredjedel.
Mangel på mat
Men Russland er ikke alene om hete – Afrikas Horn har hatt en helt eksepsjonell tørke. I Kenya anslo man ved årsskiftet at mer enn 100 000 kvegdyr var døde av vannmangel og at ti millioner innbyggere sto overfor knapphet på mat. I Niger er situasjonen langt på vei den samme – Verdens matvareprogram prøver å øke innsatsen for å bistå nær åtte millioner det neste halvåret.
I Pakistan har en femtedel av landet stått under vann. Avlinger er ødelagt, husdyr desimert, infrastruktur flerret opp, hele byer vasket vekk, og sykdommer spres. For millioner er livsgrunnlaget revet bort: Dør kua, blir det heller ingen kalv neste år. Om lag 20 millioner – fire ganger Norges befolkning – trenger nødhjelp. Aldri har så mange vært rammet så hardt så fort.
En "tapt generasjon"
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) skriver om en «tapt generasjon» fordi det globalt nå er 81 millioner unge mellom 14 og 24 år uten jobb, etter den største økningen siden registreringen begynte.
Myndigheter og politikere i mange land vil derfor settes under et enormt press – samtidig. Statens første oppgave er å hjelpe folk med det de ikke kan makte alene.
Men de millioner som rammes – av ledighet, av vannmangel, av sult – vil erfare at hjelpen er for liten, kommer for sent og fordeles for tregt. Mange vil se sine nærmeste, barn og eldre, dø uten å kunne gjøre annet enn å holde rundt dem.
Fremtiden blir borte og fortvilelsen vil slå over i vrede. Bitterheten hos dem som ikke får hjelp, forsterkes av oppdemmede frustrasjoner over styresmakter som ikke har sørget for utdannelse, jobber, strøm eller helse, men som har tillatt ulikhet og korrupsjon å øke.
Om noen måneder vil avlingssvikt og husdyrdød slå over i økte matpriser – og vi kan få matopptøyer slik vi så dem i mange land i 2007/2008. Millioner vil føle seg overlatt til seg selv og uten kontroll over noe. Klimakrise og ekstremvær vil slå over i ekstrembevegelser og i regimekriser.
Flere kriser
Flere kriser faller altså sammen og forsterker hverandre: klimakrise, økonomisk krise, politisk krise – og forståelseskrise. Klimamodellene er partielle og foreløpige.
De økonomiske modellene gir motstridende anvisninger: Skal budsjettene kuttes eller økes?
I Storbritannia vil den nye regjeringen kutte mer enn Margaret Thatcher gjorde på 1980-tallet – de fleste departementenes budsjetter med en fjerdedel!
Og de politiske modellene for folks reaksjoner – resignasjon eller revolusjon – er enda tynnere, mest basert på historiske erfaringer og skipperskjønn.
I det store bildet tegner høsten til å bli svart og tiden etter jul til å slå over i en winter of discontent, en misnøyens vinter. Vi ser ut til å ha laget oss en verden som vi i den nærmeste fremtid ikke vil rå med, langt mindre mestre. Ferien er over og mange vil dø.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 20. august 2010 med tittelen "Svart høst?".
Feedback:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
