KOMMENTAR: Hilde C. Bjørnland om norsk økonomi
Finansministeren har satt i gang en liten vårrengjøring i statsadministrasjonen. For første gang på mange år skal det kuttes i utgiftene. Norge har blitt overvektig og sykt fordi landet har forspist seg på oljepenger.
Løsningen som lanseres er å slanke bort noe av overforbruket så landet kommer tilbake til sin idealfigur - handlingsregelen.
Ikke alle har likt rengjøringen. Senterungdommen mente at landet absolutt ikke hadde forspist seg på oljepenger. Tvert imot. Landet trengte hvert oljegram det hadde på kroppen. Syk var isteden finansminister Sigbjørn Johnsen som skulle slanke bort de overflødige kiloene. Derfor ønsket senterungdommen å vaksinere sin partileder mot det de kaller «Johnsens syke».
Denne lett humoristiske episoden ble skildret på TV 2-nyhetene fra regjeringens første dag på budsjettkonferansen på Thorbjørnrud. Dessverre var det lite som tydet på at senterungdommen spøkte.
Låner fra kommende generasjoner
La meg minne om følgende. Handlingsregelen innebærer allerede at politikerne i et normalår kan bruke over 100 milliarder kroner mer enn de henter inn i skatter og avgifter fra AS Norge. Slik luksus er det få andre land som kan unne seg. Når regjeringen i år planlegger å bruke over 145 milliarder ekstra oljekroner, er det altså 45 milliarder på toppen av de 100 milliardene som den allerede har fått via handlingsregelen.
Regjeringen «låner» i prinsippet disse 45 milliardene fra fremtidige generasjoner. Dersom beløpet ikke betales tilbake, vil vi, alt annet likt, ha 45 milliarder mindre å rutte med om noen år.
Skal regjeringen tilbakebetale «lånet» må den kutte kraftig i utgiftene, slik at de fremover ligger like mye under handlingsregelen som de hittil har ligget over.
En slik ambisjon har neppe regjeringen. Siden regjeringen låner av «fremtidens unge», er det jo heller ingen som krever disse pengene tilbake. Nei, det regjeringen diskuterte på Thorbjørnrud denne uken, var trolig noe mindre ambisiøst, som for eksempel hvor fort de bør nærme seg handlingsregelen, og hva slags kutt som i så tilfelle må til.
Statististk sentralvbyrå (SSB) har nylig anslått at jobben med å kutte kan bli mindre dramatisk enn fryktet. Ved å få flere i arbeid vil statens skatteinntekter øke, noe som igjen kan redusere behovet for drastiske utgiftskutt.
Fare for økt oljeavhengighet
Det er riktig at dersom det går bedre i norsk økonomi, vil behovet for kutt bli mindre presserende. Samtidig er det også slik at dersom vi ikke kutter i den underliggende utgiftsveksten, vil Norge bli enda mer oljeavhengig. For hittil har det vært slik at etter hver nedgangskonjunktur har det offentlige overtatt en stadig større andel av verdiskapningen i Norge.
I 2008 utgjorde de offentlige utgiftene nærmere 55 prosent av bruttonasjonalproduktet i fastlands Norge, hvilket er langt over OECD-snittet på 40 prosent. Nesten hver tredje nordmann er ansatt i det offentlige, et flertall av disse i kommunene og fylkene.
I industrien har det imidlertid gått motsatt vei; knapt 10 prosent av all verdiskaping i landet skjer i industrien og kun 11 prosent av alle sysselsatte jobber der, ifølge SSB.
Svekker evnen til å skape ny vekst
Jeg vil hevde at vår evne til å skape ny vekst etter hver nedgangskonjunktur vil bli gradvis svekket dersom utviklingen fortsetter i denne retningen. Regjeringen har nå en gylden sjanse til å snu utviklingen.
Ved å kutte i offentlige utgifter unngår vi et særnorsk høyt rentenivå og kronekurs, som ellers vil svekke det konkurranseutsatte næringslivet.
En annen og kanskje større utfordring for norsk økonomi er at det offentlige ikke klarer å bidra effektivt til investeringer og vekst (jamfør samferdselsdebatten). En del av utfordringene skyldes at bevilgninger blir spist opp av en ineffektiv administrasjon, ifølge OECDs siste rapport for Norge.
Rom for store besparelser
Den viser at det er rom for store besparelser ved å effektivisere i offentlig sektor, for eksempel ved å slå sammen noen av kommunene og fylkeskommunene.
Overføringene til kommunene økte kraftig under finanskrisen. Det vil bli vanskelig å reversere disse utgiftene uten å effektivisere i kommunesektoren. Samtidig har kommunene vært tvunget til å kutte i flere av sine velferdstilbud. Rekordmange skoler har blitt langt ned, 3,5 prosent av barneskolene bare i 2009, ifølge SSB. Da er det kanskje betimelig at kommunene også slanker litt av sin egen administrasjon.
Fremover er det ventet nye og økte utgifter for staten, blant annet fordi en økende andel av befolkningen vil motta alderspensjoner. Vi vil stå bedre rustet til å møte disse utfordringene dersom vi har begynt jobben med å effektivisere i det offentlige allerede nå.
En slik effektivisering kan også gi regjeringen rom for mer målrettede investeringer i noen av statens kjerneområder: Utdanning, forskning og infrastruktur. En slik bruk av oljepenger er i tråd med intensjonen med handlingsregelen.
Artikkelen er publisert som gjestekommentar økonomi i Dagens Næringsliv 18. mars 2010.
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til 
