Verdiskaping i klynger

AKTUELL DEBATT: Torger Reve om næringsklynger og kunnskapshubber

Næringsklynger er preget av høyere verdiskaping, høyere produktivitet, høyere vekst og høyere lønnsnivå enn i økonomien ellers.

Når oljealderen nå går mot slutten, er vi avhengig av å kunne stimulere til flere slike klynger i flere sektorer enn det vi har i dag.
Næringspolitikken er på leting etter et livskraftig paradigme. 

Knappe ressurser skal anvendes der de gir størst samfunnsøkonomisk avkastning, ellers får vi et effektivitetstap.  Det som på godt norsk kalles sløsing med ressurser. 

Næringspolitikken er videre blitt underordnet konkurransepolitikken, i hvert fall hvis en skal følge EU og EØS-avtalen.  Næringspolitikken må ikke vri konkurransen eller favorisere noen bedrifter på bekostning av andre bedrifter. 

Prinsippet gjelder for så vidt også for næringer, men her har en viselig unntatt næringsstøtte til landbruket.

Næringspolitikken før og nå

Tidligere tiders aktive næringspolitikk hadde helt andre begrunnelser. 

Næringspolitikken var gjerne innrettet mot "å plukke vinnere" for å stimulere nøkkelbransjer og støtte "de nye fremtidsnæringene", men politikerne var som regel dårlige strateger og lett påvirkelige av lobbyvirksomhet fra organiserte næringsinteresser. 

Næringspolitikken var videre innrettet mot "å støtte tapere", eller "redde arbeidsplasser" som det gjerne het på politikerspråket. 

Store "omstillingsprogram" hadde gjerne mer karakter av "bevaringsprogram", og selektiv næringsstøtte kunne til og med rette seg mot enkeltbedrifter.  Og dersom ikke private eiere var i stand til å drive bedriftene med lønnsomhet, var gjerne staten selv villig til å gå inn som eier.

Næringspolitikk slik vi forstår den i dag er å legge til rette for konkurransedyktig næringsliv, slik at land og regioner blir attraktive lokaliseringer for konkurransedyktige bedrifter. Rommet for næringspolitikken er likevel begrenset. Hovedbegrunnelsen for næringspolitikken er å korrigere for markedssvikt.  Miljøpolitikken har en tilsvarende begrunnelse ved at den som forurenser, avgiftsbelastes, og den som reduserer miljøutslipp, belønnes. En bruker altså miljøpolitikken som en korreksjon for negative eksternaliteter. Uten aktive inngrep fra myndighetenes side får vi for store miljøskader, og det er ikke mulig å oppfylle klimamålene.  Dette er noe de fleste i dag forstår.

Kunnskap og innovasjon

Næringspolitikken må tilsvarende kunne korrigere for positive eksternaliteter. 

Positive eksternaliteter finnes for eksempel innen kunnskapsutvikling, innovasjon og kommersialisering. Hver enkelt bedrift har for små gevinster av å investere i forskning, kompetanseutvikling og innovasjon. Det finnes en kunnskapslekkasje som andre bedrifter drar nytte av. Slik sett blir det en forskjell på bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Dermed blir investeringene på disse områdene for små til å skape optimal omstilling og vekst. 

Næringspolitikken må korrigere for denne markedssvikten ved å subsidiere kunnskapsutvikling, innovasjon og kommersialisering.  Slik sett er moderne næringspolitikk blitt kunnskaps- og innovasjonspolitikk.
Denne begrunnelsen for investering i kunnskap og innovasjon er en annen enn argumentene for at staten skal investere i kunnskapsmessig infrastruktur, forskning og utdanning.  Dette er samfunnsmessige grunnressurser som har en mye bredere begrunnelse enn næringsmessige behov.  Den næringsrettede satsingen på forskning og kunnskapsutvikling, og ikke minst kunnskapsspredning og kommersialisering, følger av at det er disse faktorene som er viktigst for å skape næringsliv.  Best skapes næringsliv hvor det er mye næringsliv fra før, i de såkalte næringsklyngene.

Hva er en næringsklynge?

En næringsklynge er en agglomerasjon av bedrifter som samhandler i alle deler av verdikjeden eller verdinettverket innen en næring. 

Sjømatnæringen på Vestlandet er et godt eksempel. Konsentrert langs enkelte deler av Vestlandskysten finnes fiskere, fiskeredere, oppdrettsanlegg, fiskeindustri, sjømatseksportører, fiskebåtverft, utstyrsindustri, fiskeproduksjon, smoltproduksjon, havforskning, marin ressursforvaltning, marinbiologisk forskning, og alle typer spesialiserte tjenester som sjømatnæringen etterspør. 

Austevoll i Hordaland, Måløy i Sogn og Fjordane, Herøy i Møre og Romsdal, og Hitra og Frøya i Sør Trøndelag er eksempler på hvor denne næringsklyngen er lokalisert, samtidig som byer som Bergen, Ålesund og Trondheim har viktige knutepunkts- og kunnskapsfunksjoner.

Den norske sjømatsklyngen er internasjonal både i sine markedsområder og i sine investeringsprosjekter.  Store kapitalister som Kjell Inge Røkke gjennom Aker Seafood og John Fredriksen gjennom Marine Harvest er tungt inne i sjømatnæringen, sammen med Staten gjennom det internasjonale oppdrettsselskapet Cermaq, og en lang rekke lokale investorer. 

Norge har den fremste internasjonale kompetansen innen sjømat innen nesten alle ledd av næringen, og det er også en konsentrasjon av kompetent eierskap som forstår forskjellen på gode og dårlige sjømatprosjekter. Marin forskning er også i front internasjonalt.

Sterke næringsklynger er dynamiske

Hva gjør at næringsklynger står så sterkt når det gjelder verdiskaping og innovasjon? 

• Næringsklynger har en konsentrasjon av teknologisk og kommersiell næringskunnskap.
• De fleste næringsklynger er kjennetegnet av en kombinasjon av rivalisering og samarbeid som fremmer verdiskaping og innovasjon. 
• Tilgangen til kompetanse og nye ideer er stor. 
• Alle leverandører og tjenesteprodusenter er på plass i næringsklyngen. Dermed blir transaksjonskostnadene lavere. Markedskunnskapen deles. Det samme gjelder de operative erfaringene.
• Det er mulig å kopiere beste praksis, og det utvikler seg ofte mesterskap mellom de fremste bedriftene i klyngen om hvem som er best og mest innovativ. 
• Dynamiske næringsklynger utvikler ofte en entreprenørskapskultur som ikke finnes andre steder og som er vanskelig å kopiere. Det vet alle som har forsøkt å gjenskape Silicon Valley. 
• Suksessrike næringsklynger tiltrekker seg de beste talentene og tar tidlig i bruk ny teknologi, og næringsklynger blir viktige arenaer for forskning, utvikling og utprøving. 

Det er imidlertid ikke konsentrasjonen av industrielle aktører som er viktigst, det er evnen til samspill og læring som er viktigst.  I næringsklyngeforskningen snakker vi om oppgraderingsprosesser som gjør næringsklyngen konkurransemessig og kompetansemessig sterkere. 

Samtidig vil sterke næringsklynger være mer internasjonale i sin orientering og tiltrekke seg kompetanse og kapital fra utlandet, samtidig som de har sine fangarmer inn i ledende næringsklynger internasjonalt.

Forskning på næringsklynger

Næringsklynger har vært omtalt innen økonomifaget siden Alfred Marshall (1920), men det er moderne økonomer som Nobelprisvinneren Paul Krugman (1995) og Harvard professoren Michael Porter (1990) som har gjort næringsklynger mest kjent. 

Paul Krugman la vekt på de geografiske dimensjonene innen økonomier, mens Michael Porter har preget den empiriske næringsklyngeforskningen de to siste tiårene. Begge har rådgitt regjeringer på høyt plan i mange land.

I Norge kom de første næringsklyngestudiene allerede i 1992 (Torger Reve et al, Et konkurransedyktig Norge), med en stor oppfølgende studie i  2001 (Torger Reve & Erik Jakobsen, Et verdiskapende Norge). 

Nå pågår arbeidet med den tredje store næringsklyngestudien i Norge (Torger Reve & Amir Sasson, Et kunnskapsbasert Norge).

Nytt næringsliv vokser ut av det gamle

Hva viser denne forskningen om næringsutvikling? 

Et stabilt resultat når det gjelder Norge, er at vi har tre sterke næringsklynger:

1. Offshore, olje og gass
2. Maritim
3. Sjømat

Næringsklynger er preget av høyere verdiskaping, høyere produktivitet, høyere vekst og høyere lønnsnivå enn ikke næringsklynger, og vi finner også at innovasjon og kommersialisering er høyere innen næringsklynger enn utenfor næringsklynger.

Dette tyder på at næringsklynger også har større omstillingsevne enn annet næringsliv, og at det er kompetanse fra gamle næringsklynger som (tilsatt ny forskningsbasert eller forretningsmessig kunnskap) skaper det nye næringslivet.

Det er i det hele tatt usedvanlig mye stiavhengighet innen næringsutvikling. Nytt næringsliv bygger på omstilling av gammel næringslivskompetanse i en eller annen forstand.

Den sterke norske posisjonen innen offshore kan langt på vei avledes fra norsk maritim kompetanse som fikk nye anvendelser innen oljeutvinning. 

Den samme stiavhengigheten ser vi innen fornybar energi, for eksempel offshore vind. Norsk kompetanse innen metallurgi og silisium la grunnlaget for norsk solenergi.

Kompetansen innen norsk IT-industri kan spores tilbake til Norsk Data, og kompetansen fra tidligere Kongsberg Våpenfabrikk har langt på vei skapt industriutviklingen innen en rekke ulike områder på Kongsberg. ’Bedrifter forgår, men kompetansen består’, for å omskrive et gammelt slagord.

Kan nye næringsklynger skapes? Svaret er langt på vei, nei.  Utvikling av næringsklynger er en nedenfra og opp prosess hvor myndighetene kan stimulere medstrøms. 

Drivkreftene er sterkest på mikronivå. Det er stimulansene fra krevende kunder som er viktigst, men leverandørsiden har også stor betydning.  Ofte kan vi spore næringsklynger tilbake til enkeltpersoner og enkeltbedrifter som har gått i brodd i næringslivsutviklingen, men det er aldri noen alenegang. 

Det er mobiliseringen av næringsaktører, utløsning av entreprenørskap og risikotaking, store prosjekter med høyt teknologiinnhold og nye forretningsmodeller som skaper internasjonale næringsklynger.  Det er kombinasjonen av kompetanse og kapital som er drivkraften. 

Myndighetene kan legge til rette for etableringer, injisere risikokapital og stimulere til næringsrettet kunnskapsutvikling og samspill mellom bedriftene.  NCE-programmet (National Centers of Expertise) til Innovasjon Norge er et godt eksempel på et klyngeutviklingsprogram som burde kunne gi store resultater. Det samme gjelder noen av de programmessige satsingsområdene til Norges Forskningsråd. 

Programmene arbeider medstrøms ved å stimulere klyngeinitiativ som allerede er etablert, og hovedvekten legges på kunnskapsbasert samspill og bygging av kunnskapsrelasjoner internt og eksternt.  Den internasjonale dimensjonen er særlig viktig.

Globale kunnskapshubber

I det store nasjonale forskningsprosjektet ”Et kunnskapsbasert Norge,” som for tiden gjennomføres ved Handelshøyskolen BI (www.ekn.no), gis næringsklyngemodellen et mer kunnskapsbasert og globalt innhold. 

Begrepet som brukes er global kunnskapshub (’global knowledge hub’) som er en slags superklynge med større vekt på kunnskapsutvikling, forskning og innovasjon, og det hele gis en tydeligere internasjonal dimensjon. 

Et eksempel på en global kunnskapshub er bioteknologinæringen i Boston-området.  Her finnes de fremste forskningsuniversitetene i verden, og tettheten av nyetablerte bioteknologifirma og avanserte tjenestebedrifter er meget høy. 

Spesialiserte venturekapital-selskap investerer tungt i disse bedriftene, og de fleste globale farmasiselskap har lagt sine centers of excellence til Boston.  De er også aktive oppkjøpere av nye kunnskapsbedrifter.

En global kunnskapshub er ikke bare en sterk næringsklynge, den er et gravitasjonssentrum for kunnskaps- og næringsutvikling innen sin næring internasjonalt.

Norge har sannsynligvis ikke så mange områder hvor vi har klart å utvikle globale kunnskapshubber, men det finnes noen få områder, for eksempel innen offshoreteknologi, hvor norsk næringsliv dominerer globalt. 

Boreteknologibedriftene på Sørlandet, undervannsteknologibedriftene i Kongsberg og Drammen, og offshore supplyindustrien på Sunnmøre er sterke kandidater til å utgjøre globale kunnskapshubber. 

Dersom disse kunnskapshubbene er sterke nok, burde leverandørbedriftene her kunne hevde seg internasjonalt selv om virksomheten på norsk sokkel avtar.  Økte miljøkrav etter oljeutblåsingen i Mexicogulfen burde bare øke etterspørselen etter denne type offshoreteknologi.

Debatten om næringsklynger

Hva er kritikkpunktene mot næringsklynger og kunnskapshubber?  Det er i dag meget få forskere som stiller spørsmåltegn ved næringsklyngenes betydning for næringsutvikling. 

Noen hevder at lokal konsentrasjon får mindre og mindre betydning etter hvert som kommunikasjonsteknologi og sosiale medier får større og større gjennomslag.  Andre tar faktisk det motsatte standpunktet.  Alle har tilgang til internett, men de sosiale relasjonene lokalt er vanskeligere å erstatte.

En annen diskusjon dreier seg om næringsnøytral næringspolitikk versus selektiv næringspolitikk, og de fleste samfunnsøkonomer har et næringsnøytralt utgangspunkt. 

Klyngebasert næringspolitikk retter seg mot kunnskapsutvikling og kunnskapsrelasjoner i næringsklynger, og næringspolitikken blir dermed selektiv eller strategisk i sin innretning. 

Det er imidlertid ikke slik at noen næringsklynger er mer høyteknologiske eller mer høyverdige enn andre næringsklynger.  Alle næringsklynger som klarer å hevde seg i internasjonal konkurranse, har et kunnskapsmessig utviklingspotensial som kan styrkes ved riktig innrettet næringspolitikk. Begrunnelsen er positive kunnskapsmessige eksternaliteter.

En viktig innvending mot næringsklyngepolitikk er at næringer forsøker å fremstå som sterke næringsklynger gjennom lobbymessige argumenter og ikke gjennom reell forskningsbaserte klyngemål.  Her er det viktig at det skjer en metodeutvikling slik at en får etablert standardiserte klyngemål.

Noen vil hevde at næringsklyngepolitikk fremmer etablerte og gamle næringer på bekostning av nye og ufødte næringer.  Dette synspunktet vil jeg avvise ut fra det som allerede er sagt om stiavhengig kunnskapsbasert næringsutvikling. 

Dynamiske næringsklynger har også størst omstillingstakt og innovasjonsevne, forutsatt at bedriftene ikke har noen form for konkurransemessig beskyttelse eller direkte næringsmessige subsidier.  Her har EUs konkurransepolitikk en viktig disiplinerende rolle.

Næringsklynger er driveren

Næringsklynger er langt på vei blitt det nye paradigme for næringspolitikken.  Forskningsmessig arbeid pågår for å styrke de kunnskapsmessige og globale dimensjonene ved næringsklynger, samtidig som næringsklynger også får en tydeligere miljømessig dimensjon. 

Næringsklynger som er kunnskapsbaserte, globale og miljørobuste, oppfyller kravene til å være en global kunnskapshub.  Det er langs disse dimensjonene den næringspolitiske debatten bør gå i årene som kommer.

Referanse:

Artikkelen er publisert i Minerva 6. september 2010.

Feedback:

Send gjerne spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til