Av Kai Leitemo, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.
En meget stram pengepolitikk gjennom 2002 og deler av 2003, godt hjulpet av billigere importvarer fra Kina, har gjort at inflasjonen nå er betydelig under Norges Banks målsetting om en vekst i det generelle prisnivået på 2,5 prosent per år.
Faktisk står vi nå overfor fallende priser, såkalt deflasjon. Dersom hovedstyret i Norges Bank mener at faren for vedvarende deflasjon er vedvarende, ligger forholdene til rette for en ekstrem virkemiddelbruk og vi kan få et rentenivået i Norge på 0.
Etter min mening er faren for dette ikke overhengende. Selv om vi skulle observere deflasjonstall i Norge, er aktivitetsnivået på vei opp, noe som over tid vil trekke prisveksten oppover.
Dersom jeg likevel skulle ta feil i dette, bør en heller benytte finanspolitikken for å øke aktiviteten i norsk økonomi enn å bringe rentenivået enda lavere. Grunnen til det er at store svingninger i rentenivået kan gjøre oss mer utsatt for finansiell ustabilitet. Dette gjelder spesielt dersom rentenivået holdes lavt over lang tid for deretter å stige markant.
Det finanspolitiske handlingsrommet er betydelig på grunn av store overskudd på Statsbudsjettet. Det bør derfor ikke være problematisk å føre en mer ekspansiv finanspolitikk i år og neste år enn hva den såkalte handlingsregelen skulle tilsi. For eksempel ville nok mange økonomer ønsket å se at formuesskatten ikke blir en post på Statsbudsjettet for 2005.
Økonomblikk på deflasjon
Økonomer er generelt bekymret for fenomenet deflasjon, faktisk mye mer bekymret enn vi er for inflasjon.
Dette er til tross for at en sentral økonomisk teori tilsier at deflasjon faktisk er en god ting. Argumentet er som følger: vi ønsker alle å ha en viss del av vår formue i form av seddel og mynt. Det gir en form for trygget – du kan ikke benytte kredittkort ved alle typer kjøp og du vil nødig gå for ofte i minibanken.
Det å holde sedler og mynt er imidlertid dyrt; du får ingen renter på denne delen av din finansielle formue. Dersom det imidlertid er en viss grad av deflasjon, så vil disse pengene bli gradvis mer verdt; sedler får en avkastning ved at kjøpkraften gradvis økes.
Dersom deflasjonen akkurat tilsvarer normal avkastning på en sikker investering, vil prisen for å holde sedler og mynt være tilnærmet null – noe som igjen tilsvarer kostnaden ved produksjon av disse. Dette medfører da samfunnsøkonomisk effektivitet.
I praksis er imidlertid dette argumentet mindre relevant. Det skyldes at vår beholdning av seddel og mynt utgjør en veldig liten andel av vår totale finansielle formue og samfunnstapet ved inoptimal prisutvikling da blir forsvinnende liten.
Annen økonomisk teori tilsier at det er andre kostnader forbundet med deflasjon, argumenter som trolig er betydelig mer relevant og trekker konklusjonen i retning av positiv prisvekst.
For det første, endringer i de fleste priser medfører kostnader i form av trykking av nye prislister etc. Slike ”menykostnader” innebærer at sentralbanken bør holde prisveksten rundt 0, slik at det verken blir inflasjon eller deflasjon: da er det ingen grunner til å endre prisene utover de som medfører endringer i forholdene mellom prisene som følge av realøkonomiske sjokk.
I et effektivt arbeidsmarked som gir små svingninger i arbeidsledigheten, vil det være en høy grad av reallønnsfleksibilitet. Dette innebærer at dersom arbeidsledigheten skulle tilta, vil reallønnen falle raskt og sørge for økt etterspørsel etter arbeidskraft
Det har imidlertid vist seg vanskelig å redusere nominelle lønninger når det inntreffer negative sjokk. Fall i nominelle lønninger ansees som svært lite motiverende på arbeidskraften og øker streikefaren vesentlig. Selv om det er reallønnen som betyr noe for kjøpekraften, vil fall i nominelle lønninger oppfattes av mange som et signal om at bedriften du jobber i ikke verdsetter din arbeidsinnsats. Ved lav inflasjon vil imidlertid kutt i den nominelle lønnen være eneste utvei for å redusere reallønningene.
Hvis det derimot er noe inflasjon, vil det ikke være nødvendig. Dersom inflasjonen er 2,5 prosent, vil reallønnen falle tilsvarende dersom nominell lønn holdes uendret. Dette er et viktig argument for over tid å ha en viss grad av inflasjon.
Inflasjon og arbeidsmarkedet
Det er imidlertid mange imperfeksjoner i arbeidsmarkedet, så selv med en viss grad av inflasjon, vil det kunne oppstå situasjoner med arbeidsledighet.
Det er da viktig at myndighetene kan øke etterspørselen i samfunnet ved blant annet å få oss til å konsumere flere varer og tjenester. Det gjøres normalt ved å senke rentenivået og dermed gjøre det mindre attraktivt å spare. Det er imidlertid ikke kun rentenivået som har betydning, men også inflasjonen. Dersom inflasjonen er høy for et gitt rentenivå, vil realverdien av et gitt sparebeløp i neste periode bli mindre – varene du kan kjøpe blir dyrere. For et gitt rentenivå, vil høyere prisvekt derfor medvirke til å redusere sparingen.
Siden det nominelle rentenivået ikke kan bli negativt, står en i en viss fare for ikke å kunne stimulere økonomien nok til å motvirke en økning i arbeidsledigheten. Faren er større jo lavere inflasjonen er.
Dersom det er deflasjon, kan en fort komme i den situasjonen hvor 0 nominell rente ikke gir tilstrekkelig grad av etterspørselsimpuls, og at deflasjonen tiltar og gjør det enda vanskeligere å opprettholde en tilstrekkelig grad av etterspørsel.
Dette medvirker til å redusere konsumet ytterligere, noe som igjen forsterker deflasjon. Vi kan da få en spiral i form av økende arbeidsledighet og fallende priser. Japan har i lang tid strevet med å komme seg ut av en denne spiralen.
