Tekst: Professor Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI.
KOMMENTAR: Det går mot fire nye år med George W. Bush i Det hvite hus. Ikke nok med det, både i Senatet og i Representantenes Hus går det mot flertall for republikanerne. Hva kan vi vente oss i den økonomiske politikken? Og hva blir konsekvensene for resten av verden?
Ikke sjelden blir president George W. Bush sammenlignet med Ronald Reagan som var Amerikas president i åtte år på 1980-tallet. Som Reagan dro Bush til med kraftige skattelettelser i sin første periode. Vil han også gjøre som Reagan gjorde i sin andre periode, nemlig øke skattene og bedre balansen i de offentlige finansene? Og dermed også redusere USAs behov for å låne penger i andre land? Er det egentlig nødvendig at Amerika blir mer forsiktig i sin pengebruk? Herom strides de lærde.
Professor Richard Cooper ved Harvard University er ikke bekymret over et underskudd på vel 500 milliarder dollar i amerikanske utenrikshandel, tilsvarende fem prosent av USAs verdiskapning (eller bruttonasjonalproduktet, BNP). En årlig opplåning i utlandet i størrelsesorden 500 milliarder dollar (dvs. vel tre ganger vårt eget statlige petroleumsfond) år ut og år inn er ikke noe problem. Grunnen er enkel:
Utlendinger eier i dag bare verdier i USA tilsvarende 25 prosent av BNP. Så lenge USA har en realøkonomisk vekst på rundt tre prosent og en årlig prisstigning på om lag to prosent, vil utenlandsgjelden være håndterbar. Med et underskudd i handelen med utlandet på 500 milliarder dollar hvert år vil gjelden som andel av BNP toppe seg på 46 prosent om 15-16 år, ifølge Coopers beregninger.
Her kan vi trekke en artig parallell til Norge. I 1977 hadde vi et underskudd på driftsbalansen med utlandet på hele 14 prosent av BNP. Norges nettogjeld til andre land kom opp i over 50 prosent av BNP. Vår kredittverdighet i utlandet ble anstrengt. Oljeprisøkningen i 1979/80 gjorde at dette bildet snudde. Vi ble reddet av gongongen – eller av OPEC.
Om Norge kunne tåle så stor gjeld på slutten av 1970-tallet, kan vel USA, med verdens dypeste og mest effektive kapitalmarked, tåle en tilsvarende gjeldsbelastning et stykke frem i tid? Richard Cooper som i sin tid var statssekretær i Utenriksdepartementet i president Carters tid, med ansvar for økonomiske spørsmål, mener altså det. Han minner om at underskudd i USAs økonomi motsvares av overskudd i resten av verden. Om andre land ikke har gode nok investeringsprosjekter, er de bare glade for å kunne plassere sine overskuddsmidler i amerikanske papirer. Eller mer direkte etablere eller kjøpe bedrifter eller kjøpe fast eiendom i Amerika.
Andre økonomer, som Nobelprisvinner Amartya Sen, konkluderer annerledes. Etter hans oppfatning må det være noe galt med hvordan de internasjonale kapitalmarkedene fungerer når verdens mest kapitalrike land kan forsynes seg så grovt av andre lands sparing.
Kenneth Rogoff, professorkollega av Cooper ved Harvard og tidligere sjeføkonom i IMF, er bekymret over at USA tar over 70 prosent av det samlede driftsbalanseoverskuddet for Tyskland, Japan, Kina, Norge og alle andre overskuddsland i verden. I arbeider sammen med Maurice Obstfeld, professor ved Berkeley-universitetet i California, blir Bush på det mest bestemte rådet til å øke skattene og å dempe utgiftene, slik at verdiskapningen i USA i større grad dekker utgiftene. Den kommende eldrebølgen i Amerika bør føre til økt statlig sparing. I tillegg vil en mer normal, dvs. en høyere, rente som stimulerer den private sparingen, bidra til bedre balanse i amerikansk økonomi. Om både offentlig og privat sektor demper sin etterspørselsvekst, blir det behov for økt etterspørsel fra utlandet for å holde hjulene i gang. En depresiering av dollaren på mellom 20 og 40 prosent, slik vi opplevde det tidlig på 1970-tallet og midt på 1980-tallet, bør man i så fall ønske velkommen.
En bedring av amerikanske bedrifters konkurranseevne gjennom en svekkelse av dollaren bør ikke bare ramme Europa. Om scenariet til Rogoff og Obstfeld blir til virkelighet, vil Europa gå sammen med USA og legge press på Kina og Japan. Disse Østens land må tillate sine valutaer å stige i verdi mot dollaren. Helt siden 1994 har en amerikansk dollar kostet 8,28 kinesiske yuan. Rentehevningen som Kinas sentralbane overraskende foretok i forrige uke, blir av noen tolket som at Midtens rike nå også er på gli i valutapolitikken. Er man åpen for å la den kinesiske valutaen bli dyrere, dvs. revaluere yuanen mot dollaren?
Om dollaren skulle svekkes, og euro, yuan og yen styrkes, hva vil det bety for Norge? Ja, det vil avhenge av hva som skjer med kronekursen. Med hovedtyngden av vår handel mot EU, er det prisen på euro målt i kroner som teller mest. Om kronen skulle styrke seg, ikke bare overfor dollar men også ganske kraftig vis-à-vis euro, vil jeg ikke bli forundret om Norges Bank intervenerer i valutamarkedet. Å hindre at egen valuta styrker seg, er atskillig enklere enn å hindre at den svekker seg. Kina og Japan har gode erfaringer med en slik politikk.
