Tekst: Professor Anne Welle-Strand, Senter for utdanningsledelse (CEM) ved Handelshøyskolen BI og professor Arild Tjeldvoll, Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo.
I de siste 20-30 årene har det rådende syn på norsk skole og utdanning vært dominert av negative holdninger til kunnskap og faglige prestasjoner. Andre sider ved å være i skolen har vært sett som viktigere. Dette ”anti-kunnskapssynet” har gjennomsyret en stor del av den politiske verden, utdanningsbyråkratiet, lærerutdanningen og den pedagogiske forskningen.
Selve hensikten med skole blir derfor annerledes i Norge enn i land hvor god kunnskapstilegning sees som selve meningen med skole. Det er slike land Norge nå sammenliknes med. Det er en nesten håpløs situasjon. Hele utdanningssystemet er gjennomsyret av en anti-kunnskapskultur. Dette synet fremsettes eksemplarisk av formannen i Stortingets utdanningskommité: Pisa måler ikke det som er viktigst.
De prinsipielle politiske grepene som er tatt i de siste årene innebærer starten på en snuoperasjon, men vil i beste fall ha virkning om mange år.
Ledelsen på den enkelte skole har i mange år dermed hatt den vanskelige oppgaven med å iverksette en læreplan preget av en antikunnskapsideologi. I tillegg har ikke ledelsen vært utstyrt med tilstrekkelig autoritet til å kunne lede. Etterutdanningen har nødvendigvis blitt diffus på grunn av diffuse målsettinger for skolen.
Lærerne er en annen viktig årsak til at Norge stryker. De er også tildelt en umulig oppgave pga av anti-kunnskapspolitikken. I tillegg har det over år vært rekruttert også svake kandidater fra videregående skole. Og lærerutdanningen har vært lojal mot denne særnorske politikken. De av lærerne som ikke har tilstrekkelig faglig tyngde, kan vanskelig oppnå naturlig autoritet i forhold til elevene, og kan vanskelig inspirere.
I tillegg kan gunstigere lønnsbetingelsene for rektorer og lærere, samt fullstendig stillingstrygghet bidra til å sementere den aktuelle skolekulturen på en måte som gjør at Norge blir internasjonal skoletaper.
Det kan tenkes at PISA-studien bidrar til å gjøre foreldrene mer bevisste på hva elevene faktisk tilbys. I den grad foreldre begynner å se høyt kunnskapsnivå som vesentlig for barnas skjebne som voksne i en stadig mer globalisert verden, vil de sannsynligvis benytte de muligheter som finnes til å velge skole som imøtekommer deres hensikt. Lettere adgang til å etablere privatskoler er antagelig tiltak som raskest vil forandre norsk skolekultur. Vil Pisa-studien påvirke norsk opinion i retning av kunnskapsskolen?
Svaret vil variere med hvilket grunnleggende syn man har på skolens funksjon:
- Den politiske venstre-sentrumssiden og den pedagogiske lobbyen (utdanningsbyråkratiet, Utdanningsforbundet og flertallet av de pedagogiske forskerne) vil være kritisk til studien. For dem har ikke Pisa skjønt at skolen primært er et sted å være sammen på alle barns premisser. Læring og kunnskap kommer i annen rekke.
- Andre ser kunnskapstilegnelse som skolens kjerneoppgave. Likhetsverdien knyttes til å gi best mulig kunnskap for flest mulig. Dette er samtidig viktig for landets nasjonale konkurranseevne i den globale økonomien. De mener skolen må differensieres mer, fordi elever er så forskjellige. De vil se Pisa som støtte til å harmonisere norsk skole med internasjonal standard.
