VALG I USA: Fordi republikanerne beholder kontrollen over både Representantenes Hus og Senatet, vil en gjenvalgt president Bush ha et lett spill.
Tekst: Professor Øystein Noreng ved Handelshøyskolen BI.
Det er grunn til å anta at president Bush vil fortsette den samme kursen, med stort sett det samme mannskapet, under sterk innflytelse av rustningsindustrien, nykonservative ideologer, proisraelske høyrekrefter og fundamentalistiske kristne. Disse kreftene har vært toneangivende under presidentens første periode og de vil rimeligvis ta gjenvalget som en oppmunt-ring til å fortsette samme kurs, eventuelt med en enda skarpere profil.
Under presidentens første periode er sysselsettingen, de offentlige finanser og utenriksøkonomien blitt svekket, USA har på et tvilsomt grunnlag okkupert Irak, svekket forholdet til viktige allierte og i betydelig utstrekning isolert seg i det internasjonale samfunn, men har støttet Israel uten forbehold.
Samtidig har det funnet sted en militarisering av utenrikspolitikken ved bruk av militære midler for å nå politiske mål i utlandet. Okkupasjonen av Irak kan også anses som et ledd i militariseringen av energipolitikken, ved bruk av makt for å sikre tilgang på olje fremfor å kjøpe den i markedet. Lover som tillater storstilet overvåking av borgerne og innskrenker de-res rettigheter, kan anses som et ledd i militariseringen av det amerikanske samfunn. Lydige media understøtter dette inntrykket.
Aggressiv valgkamp
Valgkampen har vært uvanlig hard og aggressiv. Republikanerne har vært på offensiven med bruk av metoder lært av de nykonservative ideologene, ved å sette ting på spissen, rendyrke motsetninger og søke konfrontasjon for å polarisere politikken og å få motstanderne til å fremstå som tafatte feiginger.
Kjernesakene har vært frykten for terror og behovet for sikkerhet for å avlede oppmerksomheten fra et svakt arbeidsmarked og hengemyren i Irak. Osama bin Ladens opptreden i valgkampens siste dager kom som bestilt for republikanerne ved å aktualisere terrortrusselen og muligheten til å bruke frykt som politisk virkemiddel.
Demokratene har på sin side vært hemmet av at de opprinnelig var med på å godkjenne angrepet på Irak, og av mangelen på et helhetlig program. Dessuten har George Bush fremstått som en bedre taler i form enn John Kerry, hvilket har overskygget et mangelfullt innhold.
Sammenlignet med Vietnamkrigen, utviser valget i 2004 noen felles trekk med valget i 1968, da pågående republikanere ledet av Richard Nixon slo ut mer tafatte demokrater ledet av Hubert Humphrey. Nixon lovet seier i Vietnam ved en større militær innsats. Historien forløp som kjent annerledes; USA led nederlag og måtte trekke seg ut. Store underskudd på statsbudsjettet svekket dollaren betydelig.
USA og Europa i hver sin retning
En første lærdom av valget er at i dagens USA synes rase, region og religion å ha større betydning for utfallet enn sosial og økonomisk status. Republikanernes kjerne er hvite velgere bosatt i sørstatene og Midtvesten, som er protestanter, atskillige med en fundamentalistisk bibeltro. Mange er lavt utdannet, har lav inntekt, men deres bibeltro gjør dem til fruktbar grunn for en kynisk bruk av religion til politiske formål (på en måte som i Norge foreløpig bare Carl. I Hagen har nedverdiget seg til å benytte).
Demokratene utgjør derimot en koalisjon av ulike grupper, ofte av katolsk og jødisk tro, fargete, spansktalende, og lignende som til sammen utgjør et flertall bare i den nordøstlige delen av USA og på Vestkysten. Saker som abort og homofile ekteskap har vært ubeleilige for dem og førte til at trolig minst halvparten av katolske velgere stemte republikansk, inkludert et stort mindretall av spansktalende velgere. Demokratene beholdt solid støtte blant fargete og velgere av jødisk bakgrunn, til tross for at Bush ubetinget har støttet Sharons politikk. Det republikanske kjernelandet i midten er et samfunn med særegne strukturer og verdier, høyst forskjellig fra de to kystene, som de fleste europeere lærer å kjenne.
Den politiske vekten av kjernelandet viser at USA og Europa som samfunn beveger seg i motsatte retninger. I USA har religion og konservative verdier økende politisk betydning, i Europa stadig mindre. Med et gjenvalg av Bush vil forskjellen trolig øke ytterligere, men det er ikke sikkert at den ville ha avtatt under en president Kerry.
Vellykket å spille på frykt
En andre lærdom er at frykt har vært et vellykket virkemiddel; trusselen om terror har vært viktigere enn sosiale og økonomiske problemer. Republikanerne ble ikke straffet av velgerne på grunn av rekordhøye underskudd på statsbudsjettet og driftsbalansen. Løgnene om Iraks masseødeleggelsesvåpen og forbindelse med al-Qaida ble gjentatt så hyppig at de nå fremstår som sannhet for store deler av den republikanske velgermassen.
På forhånd ble det antatt at en høy valgdeltakelse ville begunstige demokratene, ved støtten fra fattige, ofte fargete velgere, som vanligvis ikke stemmer. De første valgdagsmålingene viste en slik tendens. Umiddelbart synes denne tendensen nøytralisert ved oppslutningen om Bush fra mange fattige, hvite velgere, uten hensyn til fallende sysselsetting og nedskjæring av velferdsgoder, men motivert av frykt for terror og religiøst inspirerte konser-vative verdier.
En gjenvalgt president Bush kan ligge an til å foreta en ytterligere nedtrapping av den offentlige velferd, og under henvisning til krigføringen å videreføre sine underskudd ved en ytterligere økning i militærbudsjettet. Adgangen til abort ligger an til å bli innskrenket av en regjering som vil verne om det ufødte liv, men som er en ivrig tilhenger av dødsstraff.
Omverdenen betyr lite
En tredje lærdom er at hensynet til omverden betyr lite i amerikansk politikk. Republikanerne ble ikke straffet for Irakkrigen, som ser ut til å bli stadig vanskeligere å vinne, eller å komme seg ut av. Skandalene i samband med okkupasjonen av Irak, fra mishandling av fanger til fa-vorisering av foretak med nære bånd til regjeringen, har ikke påvirket valgutfallet, og kan tyde på at flertallet av velgerne ikke opprøres av tortur og korrupsjon.
Kritikken fra resten av verden, først og fremst Europa, vinner gehør blant et mindretall av utdannete velgere, særlig i nordøst og på Vestkysten. For det republikanske kjernelandet synes den uten betydning. En gjenvalgt president Bush vil kunne anse seg som styrket og fastholde opplegget om politisk kontroll over Irak, med store militære baser, for å bruke landet som et fotfeste for langsiktig kontroll over Midtøsten. Med amerikansk kontroll over Irak ville Iran, Syria og Saudi-Arabia befinne seg i en mer utsatt stilling. I første omgang er Iran og Syria i faresonen, Iran på grunn av atomprogrammet, Syria på grunn av naboskapet med Israel. Et ufullendt eventyr i Irak utelukker ikke nye fremstøt.
Risikoen er at en gjenvalgt president Bush utenrikspolitisk legger seg enda nærmere Israel, inspirert av nykonservative ideologer, hvilket vil kunne tilspisse de politiske krisene i Midtøsten og ytterligere destabilisere oljemarkedet, og medføre enda høyere oljepriser. Analogien med 1968 og Vietnamkrigen er at USA også i Irak risikerer et militært og politisk nederlag. Innmarsjen i Kambodsja og Laos forhindret ikke nederlaget i Vietnam.
Med mindre en gjenvalgt president Bush skifter ut sine nærmeste støttespillere og leg-ger seg på en helt annen utenrikspolitisk kurs er utsiktene dessverre en konfrontasjon i forhold til store deler av resten av verden, ikke minst EU.
NATO vil kunne miste betydning. Et stadig mer isolert USA vil i løpet av de nærmeste årene oppleve at alternativet til et militært og politisk nederlag i Irak er en sterk opptrapping av innsatsen i tropper og penger, eventuelt med innføring av verneplikt og enda større underskudd, samtidig som dollarens stilling svekkes ytterligere. Det er kostbart å føre krig og uansvarlig å føre krig med lånte penger.
Dollaren er USAs svake punkt og i verste fall vil USA under den gjenvalgte president Bush kunne oppleve at stillingen i Irak vanskelig lar seg holde, samt en dollarkrise som fører til høyere renter og et økonomisk tilbakeslag på hjemmebane.
Hva betyr det for Norge?
En oppsummering er at en gjenvalgt president Bush ville kunne bety et mer spent forhold mellom USA og EU, redusert betydning av NATO, høyere risiko for en mer omfattende konflikt i Midtøsten, en høyere oljepris, fortsatt store underskudd på driftsbalansen, og en la-vere dollarkurs.
Som et rikt og utviklet land har Norge forutsetninger for å klare seg bra, men rikdommen innebærer også utsatthet. I den utstrekning forholdet mellom USA og Europa tilspisses ville USA kunne ha interesse av Norge som et politisk brohode i Europa. Overfor EU har Norge gode kort på hånden ved energi og finansielle ressurser. Med et mer anspent forhold mellom EU og USA og et politisk svekket NATO under den gjenvalgte president Bush ville Norge ha gode grunner til å knytte enda nærmere bånd med EU, eventuelt å vurdere fullt medlemskap.
