Mønstrene som ble lagt i denne fasen, kom til å prege den videre utviklingen av landenes telefonsystemer, påviser Rinde i sin doktoravhandling.
Forsker og historiker Harald Rinde ved Institutt for innovasjon og økonomisk organisering ved Handelshøyskolen BI forsvarte fredag 3. september sin doktorgradsavhandling ”Kontingens og kontinuitet. Framveksten av stiavhengige organisasjonsformer i skandinavisk telefoni”. Rinde disputerte for graden Doctor Artium ved Universitetet i Oslo.
I perioden 1880-1900 lå de skandinaviske landene fremst i Europa når det gjaldt spredningen av telefonen, noe som blant annet skyldtes organiseringen av lokale telefonnett. Karakteristisk for Skandinavia var at ganske mange lokale telefonett var eid av abonnentene selv. Noen steder eide de aksjene i lokale telefonselskaper, andre steder ble tjenesten organisert som gjensidige telefonforeninger, der de telefonerende var medlemmer. Resultatet var lave kostnader og høy utbredelse. I Stockholm, Göteborg og Christiania (Oslo) oppstod det dessuten konkurranse mellom flere operatører, noe som stimulerte spredningen av telefonen.
Rinde viser at en ny fase ble innledet omkring 1890, da det ble teknisk mulig å telefonere over lang avstand og knytte lokale nett sammen i nasjonale systemer. Her valgte landene ulike løsninger. I Sverige overtok staten telefonvesenet, med unntak av Stockholmsområdet der et privat selskap bestod inntil 1918. Danmark fikk en struktur med regionale telefonselskaper underlagt statlig regulering. Norge fikk en todelt løsning, der statlig og privat drift eksisterte side om side. Først i 1974 ble det siste private abonnentnettet, Andebu telefonforening i Vestfold, innløst.
