Tekst: Professor dr. juris Ole Gjems-Onstad, Handelshøyskolen BI
Ikke å se skogen for bare trær. Uttrykket passer godt om debatten om statsbudsjettet. Stortingsopposisjonen har protestert mot fordelingsvirkninger, men har ikke sett det egentlige poenget. Skattereformen skulle redusere forskjellene i skattesatser mellom lønn og kapitalinntekt. I stedet blir denne forskjellen delvis øket, til dels mye. Skattereformen gjør det lettere for rike å bli enda rikere.
Den høyeste toppskattesatsen reduseres med 4 %. Dermed går marginalskatten for lønnstagere ned fra 55,3 % til 51,3 % (for næringsdrivende reduseres den bare fra 55,3 % til 54,2 % på grunn av forandringer i trygdeavgiften).
Enkelte stortingspolitikere har uttalt at denne satsreduksjonen er ille. De med høy lønn tjener mer på reformen enn de med lav lønn. Her glemmes at Stortinget ved Skattereformen 1992 ”lovet” å sette ned marginalskattesatsene til under 50 % mot å fjerne en del fradrag. Når de senere brutte løfter og oppjusteringer av satsene skal reverseres, blir det unngåelig en større reduksjon av skatt i nominelle kroner for høytlønte enn lavtlønte.
RIK AV KAPITAL, IKKE LØNN
Men høytlønte er ikke ”rike”. I Norge blir man ikke rik av lønnsinntekt, men av kapitalinntekter.
De store økonomiske forskjeller i Norge består mellom dem med høye kapitalinntekter på den ene siden, og de med lønnsinntekter, uansett om de er høye eller lave, på den andre siden.
Skattereformen 1992 forsterket disse forskjellene etter skatt ved å la en rekke kapitalinntekter bli beskattet med 28 %, mens lønn gikk med inntil 50 % pluss arbeidsgiveravgift. I 2004 kan den marginale lønnsskatten bli inntil 55,3 (+ inntil 26,6 % arbeidsgiveravgift), mens kapitalinntektssatsen er proporsjonal med 28 %.
Skattereformen innfører en ny nullsatssone for kapitalinntekter. Det sier mye om den politiske debatt at politikerne lager masse støy rundt skatteendringer på noen tusen kroner. Den nye nullsatssonen for kapitalinntekter forbigår politikerne i stillhet.
Nullsatssonen kalles fritaksmetoden. Det er regelen om at aksjeselskaper ikke skal betale skatt på aksjegevinster og aksjeutbytte. Dermed kan velstående mennesker lett organisere seg slik at deres inntektsakkumulering skjer med null i skatt. Over tid vil dette øke de økonomiske forskjeller i Norge betydelig. Når man nå ser boligpriser i titalls millioner-klassen, skyldes dette bl a innføringen av 28 % kapitalbeskatning fra 1992. Denne type utviklingslinjer forsterkes nå.
NULL I SKATT
Ta en advokat eller revisor som tjener kr 5 mill per år. Først opprettes et aksjeselskap hvor inntektene inngår. Selskapet betaler skatt med 28 %, dvs kr 1,4 mill. Til forbruk tar advokaten ut et utbytte på kr 1 mill. Da betaler hun en skatt på inntil kr 280 000 (28 % utbytteskatt etter aksjonærmodellen med reduksjon for skjermingsfradrag). De resterende kr 2,6 mill kan hun investere gjennom AS’et. Alle aksjegevinster (herunder gevinster på andeler i aksjefond) blir skattefrie. En hver kan se at muligheten for kapitalakkumulering økes vesentlig. Det gjør også forskjellene til lønnstagere. Skal en lønnstager ha kr 100 000 til investeringer, må hun først ha betalt inntil 51,3 % i skatt. På investeringsgevinstene skal hun ut med 28 %.
Enkelte mener at systemet henger sammen. Utbytteskatten utløses før eller senere. Da blir skatten på kapitalinntekter (til sammen 48,16 %) og lønnsinntekter mer sammenlignbare. Men velstående mennesker behøver ikke bruke alle sine inntekter til forbruk. De akkumulerer. Nå kan de akkumulere enda raskere ved å bruke aksjeselskaper med null i skattesats for aksjeinntekter.
Det er også forbausende lett å ta ut nullsats-inntektene fra aksjeselskapet uten å betale skatt. Man kan bare ta ut pengene som lån. Da betales ikke skatt. Man må riktignok betale renter på lånet. Men de betaler man fra seg selv til seg selv (det 100 %-eiede aksjeselskapet). Så det kjennes neppe så tyngende.
Lånereglene kan bli strammet inn.
Det er selvfølgelig både koselig og hyggelig med nullsats på aksjeinntekter. At det vil stimulere ytterligere til investeringer, kan ikke være tvilsomt. Det problematiske er den vedvarende og forsterkede forskjellsbehandlingen i norsk skatterett mellom lønnsinntekter og kapitalinntekter. Det henger ikke på grep å si at denne forskjellen skal reduseres, samtidig med at de som kjøper melk i butikken må betale mer moms, mens millioninvestorer slipper med null skatt.
Mange andre land har innført tilsvarende metoder for å unngå kjedebeskatning på aksjeinntekter. Men Regjeringen Bondevik går lenger enn de fleste når det ikke stilles nærmere krav til at aksjene som aksjeselskapet eier i andre selskaper skal ha næringstilknytning eller utgjøre en viss andel av aksjekapitalen.
Som sagt: Veldig hyggelig! Og Regjeringen Bondevik med sin forankring i KrF lever opp til Matteus-prinsippet: Den som har, skal få. Men den skattemessige forskjellsbehandlingen mellom vanlige folk og de med høye kapitalinntekter overskrider det anstendige.
