DOKTORGRAD I REGNSKAP: Bedrifter foretar i stor grad regnskapsmessige nedskrivninger av goodwillverdier uten at det er et reelt økonomisk grunnlag for å gjøre det. Slike nedskrivninger er ofte knyttet til et lederskifte, påviser Erlend Kvaal i en doktorgradsavhandling utført ved Handelshøyskolen BI.
Doktorgradsstipendiat Erlend Kvaal disputerte mandag 22. august 2005 for Dr. Oecon-graden ved Handelshøyskolen BI med avhandlingen ” Topics in accounting for impairment of fixed assets”.
Erlend Kvaal har i sitt doktorgradsarbeide gjennomført en omfattende studie av regnskapsmessige nedskrivninger, og presenterer gjennom 5 ulike vitenskapelige ”papere” tre hovedtemaer: 1. En empirisk studie av engelske og tyske selskaper, 2. En historisk studie av utviklingen i norsk regnskapspraksis og 3. En analytisk diskusjon om beregning av nedskrivningsverdi ved neddiskontering av fremtidige kontantstrømmer.
Dersom en bedrift har gjort en feilslått investering, eller et prosjekt ikke går som planlagt, vil det være god regnskapsskikk å informere om dette gjennom å foreta en regnskapsmessig nedskrivning som reflekterer det økonomiske tapet. Statoils Mongstadutbygging og byggingen av Gardermobanen er klassiske eksempler på prosjekter som ble dyrere enn planlagt, og som gjorde det nødvendig å foreta betydelige regnskapsmessige nedskrivninger.
Erlend Kvaal har i sin empiriske studie av nedskrivninger i engelske og tyske børsnoterte aksjeselskaper undersøkt om det virkelig foreligger et økonomisk grunnlag for å foreta nedskrivningen. Er det virkelig slik at bedriften har fått ny informasjon om en negativ utvikling som tilsier at det er riktig å foreta en regnskapsmessig nedskrivning? Eller kan det være andre, mer opportunistiske årsaker til at bedriften velger å foreta en ekstraordinær nedskrivning.
- Jeg er sterkt i tvil om selskapenes nedskrivning av balansepostene for goodwill og immaterielle verdier har noe reelt økonomisk innhold. Det er betenkelig med tanke på at dette dreier seg om de virkelig store avskrivningene, hevder Erlend Kvaal, som påviser at slike nedskrivninger typisk er knyttet til et lederskifte. Han mener at noe av det samme mønsteret finnes i norske aksjeselskaper.
En nyansatt toppleder vil av og til føle et behov for å rydde opp etter forgjengeren, og få skjelettene ut av skapet. Gjennom ekstraordinære nedskrivninger av goodwill vil lederen kvitte seg med byrdene som forgjengeren har påført selskapet. Samtidig skaffer han (eller hun) seg et godt grunnlag for gode økonomiske resultater i årene som kommer. Ved å nedskrive goodwillposten, vil selskapet i årene som kommer få en resultatforbedring som følge av at størrelsen på de årlige goodwillavskrivningene blir lavere.
Kvaal har også sett på selskapenes nedskrivninger av de øvrige balansepostene. Han finner ikke noe holdepunkter for opportunistisk atferd når selskapene foretar nedskriving av varige driftsmidler. Slike nedskrivninger har typisk et reelt økonomisk innhold.
Erlend Kvaal har studert utviklingen av norsk regnskapspraksis siden begynnelsen av 1900-tallet, og finner at Norge har vært et foregangsland i bruken av regnskapsmessige nedskrivninger. I sin historiske gjennomgang har Kvaal også sett på regnskapsførselen til rederiet Bergesen fra 1935 og frem til 1980-årene.
Gjennom hele 1900-tallet har norske regnskapsregler hatt et klart fokus på at når noe går galt, så skal du fortelle om det. I Norge ble det tidlig etablert en oppfatning om at nedskrivning hørte med til god regnskapsskikk. Kvaal tror det kan skyldes at norske selskaper har operert i konjunkturutsatte næringer der risikoen for å foreta feilslåtte investeringer har vært stor. Dermed har behovet for å måtte foreta nedskrivninger ligget lenger fremme i bevisstheten i Norge enn i England og Tyskland.
De nye internasjonale regnskapsstandardene tar mål av seg til å få selskapene til å gi mer presis og ensartet informasjon i regnskapene.
Erlend Kvaal (født 1954) er utdannet sosialøkonom fra Universitetet i Oslo. Han har yrkesbakgrunn fra både Norges Bank og Finansdepartementet. Kvaal har gjennomført sitt doktorgradsarbeide ved Institutt for regnskap, revisjon og jus ved Handelshøyskolen BI med førsteamanuensis John Christian Langli som hovedveileder.
