Tekst: Førsteamanuensis Kåre Hagen og førsteamanuensis Leif Helland, begge tilnyttet Institutt for offentlige styringsformer ved Handelshøyskolen BI.
PENSJONSREFORMEN: I mai ble partiene på Stortinget (minus SV og FrP) enige om hovedlinjene i et nytt pensjonssystem. Et viktig prinsipp et at flere år i arbeid skal gi høyere alderspensjonen, for å øke sysselsettingen blant eldre. Om befolkningen ’tar ut’ økt forventet levetid i mer arbeid reduseres ikke pensjonsnivåene. Opplegget inviterer til dugnad: Om alle jobber et år eller to lengre, tilpasses velferdsstaten til befolkningens aldring. Pensjonene blir gode og det frigjøres ressurser. Dugnadsprosjektet kan bare lykkes om de aller fleste er villige til å delta.
FRISTELSEN: Hvordan vil homo economicus tilpasse seg nytt pensjonssystem? Han velger å gå av tidlig dersom inntektstapet i beste tilgjengelige trygdeordning oppveies av den verdi ekstra fritid har. Med dette som utgangspunkt er uførepensjonsordningen reformens akilleshæl. Hvis tidlig avgang gir vesentlig inntektsbortfall i reformert alderspensjon, så utgjør den et fristende alternativ. De som ønsker det , kan i utpreget grad velge seg inn i denne, siden diffuse diagnoser med betydelig innslag av skjønn gir grunnlag for tildeling. Uførepensjonen gir også høy lønnsandel etter skatt.
Nyere økonomisk forskning utfordrer tradisjonell tenkning gjennom teorien om sosiale preferanser. Teorien hviler på eksperimentelle studier som påviser heterogenitet i menneskelig handlingsmotivasjon: De fleste mennesker bryr seg om sine medmenneskers velferd, og er villige til å ofre mye for å hjelpe til. Homo economicus er likevel ikke død. Kanskje så mange som en av tre motiveres i hovedsak av egeninteresse. De som i utgangspunktet er disponert for å bidra gjør likevel ikke dette uten forbehold. De betinger sine bidrag av sin oppfatning av hvor mange andre som vil bidra. Nøyaktig hvor mange andre som skal til varierer i populasjonen. Noen har større toleranse for manglende innsats enn andre. Dette har interessante implikasjoner. Brer det seg en oppfatning om at mange med vesentlig restarbeidsevne har tidligpensjonert seg i en raus uførepensjon, vil noen av dem som i utgangspunktet støttet opp under pensjonsreformen bli mer skeptiske. Kanskje leder dette til at de selv velger å pensjonere seg tidlig i en raus uførepensjon. Dette kan lede til at nye individer sier at ”nok er nok”. En negativ kjedereaksjon settes i gang. Sluttresultatet kan bli meget lav oppslutning om pensjonsreformen. Forskningen påpeker at solidariteten er skjør!
UFLAKS ELLER LATSKAP: Undersøkelser viser at borgere skiller klart mellom uflaks og manglende innsats når de spørres om sin støtte til omfordeling i retning av fattige og syke. Oppfattes årsaken til problemene å være uflaks, er viljen til å hjelpe stor. Oppfattes årsaken å være manglende innsats, er viljen til å hjelpe liten. Mønsteret holder seg når en tar hensyn til at rike og friske mennesker, av rent selviske grunner, kan ha liten interesse av omfattende omfordeling.
Dette leder til pensjonsreformens mest kritiske spørsmål: hva er akseptable grunner til å gå ut av arbeidslivet uten tap av pensjonsrettigheter? Et pensjonssystem må åpne for at den som på grunn av uforskyldt helsesvekkelse (uflaks) ikke kan arbeide, skal kunne tre ut av arbeid uten å komme dårligere ut enn dem som har hatt mer flaks. Men om mange tror ordningen brukes av personer den ikke er ment for, vil de spørre seg: Hvorfor skal jeg bidra til å sikre et pensjonssystem som er mer til fordel for dem som utnytter systemet enn for meg? Hvorfor skal jeg være solidarisk, når andre ikke er det?
KJEDEREAKSJON: Om en strammer inn uførepensjonskriteriene, slik at disse ikke omfatter de mest skjønnsmessige og subjektive diagnosene, kan dette påvirke oppfatningene våre på en heldig måte. Det blir klarere at uførepensjonen kompenserer for uflaks, ikke for manglende innsatsvilje. I følge teorien om sosiale preferanser vil dette kunne utløse en positiv kjedereaksjon, der flere overbevises om verdien av fellesprosjektet, og yter sin skjerv. Samtidig er det grunn til å huske at homo economicus fortsatt lever blant oss. Dette tilsier i alle fall ikke en økning i kompensasjonsnivået utover det en finner i dagens uførepensjonsordning.
POLITISK NØTT: Politisk sett er uførepensjonen en nøtt. Upopulære innstramminger vil ramme bestemte grupper umiddelbart, mens gevinstene ikke vil vise seg på mange år. Når de omsider viser seg, spres de tynt på oss alle (i form av redusert behov for skatteøkning). Innstrammingstiltak er på mange måter et politisk harakiri. Den regjering som likevel er villig til å prøve står det virkelig respekt av.
Artikkelen er publisert som hovedinnlegg i Aftenpostens økonomidebatt 12. desember 2005.
