Tekst: Ole Gjems-Onstad, professor ved Institutt for regnskap, revisjon og jus ved Handelshøyskolen BI.
Sentrale politikere snakker ikke slik de tenker om skatt. Derfor blir skattedebatten så forvirrende.
Politikerne sa før den siste Skattereformen som nå er i gang, at de ville redusere forskjellen i skattesats mellom lønnstagere (marginalskatt over 50 %) og de med kapitalinntekter (28 %). Hvorfor ble da ikke resultatet slik politikerne sa?
Ingen ansvarlig politiker i Norge ville finne på å beskatte storkapitalen like hardt som lønnstagere. Det gjelder Høyre, og Ap, og en eventuell (lite realistisk) finansminister fra SV. Det er bred politisk enighet i Norge om at bedriftsskattesatsen ikke skal være høyere enn 28 %.. Store bedrifter betyr mange arbeidsplasser.
Dette er en grunnregel i det norske skattesystemet: Bedrifter, dvs aksjeselskaper, må ha en moderat skattesats.
Rike mennesker har det meste av sine penger i aksjeselskaper. Når man snakker om bedriftsskattesatsen, dreier det seg altså om den skattesatsen som gjelder rike menneskers løpende inntekter. Med andre ord: Skal en lønnstager spare og investere, belastes hun med inntil over 60 % marginalskatt (inkludert arbeidsgiveravgift). For den rike som tjener og sparer gjennom sitt heleide aksjeselskap, er satsen 28 %.
En velferdsstat betyr et relativt høyt skattetrykk. Av mange grunner kommer ikke politikerne utenom å sende regningen hovedsakelig til lønnstagerne. Det er så mange av dem, og de kan utsettes for langt høyere skattesatser enn storkapitalen uten at det skader økonomien eller truer arbeidsplasser.
Paradokset er uunngåelig: Vil man ha et høyskattesamfunn, betyr det et urettferdig skattesystem. I et høyskattesamfunn i en moderne, internasjonal økonomi kan rike mennesker bygge seg opp store formuer med langt lavere skattesatser enn alminnelige lønnstagere.
Politikerne sier at de har to mål: Et stort skattetrykk og et rettferdig skattesystem. Dette er uforenlig. Det sier ikke politikerne. Dermed oppstår forvirringen.
Men er det så urettferdig at rike mennesker bygger seg opp store formuer i sine aksjeselskaper? Det er når de tar ut pengene at de kan bruke dem på forbruk. Et svar er at det ikke er praktisk mulig å lage et skattesystem der det ikke også gir private fordeler å eie kr 100 millioner i et heleiet aksjeselskap vs ikke å gjøre det. Tenk deg selv: Du har 100 % av aksjene i Deg AS som har kr 100 millioner. Det ville ikke gjøre en forskjell i din hverdag? Man kan låne penger av AS’et; selskapet kan investere i kapitalgoder eieren kan ha glede av, det er svært vanskelig å kontrollere forbruk i utlandet på selskapets regning osv osv. Spør barna dine: Ville de foretrekke å arve de gamle skiene dine eller et AS med kr 100 mill?
De nye skattereglene viser hvor vanskelig det er å beskatte uttak fra aksjeselskaper slik at skattesatsen samlet blir nær den for lønnstagere. Såkalte skjermingsregler og fritaksmetode kan kombinert gi 0 i skattesats for aksjegevinster også når de tas ut av selskapene. Dette er ikke Høyre-regler. Ap stemte for.
Ap blåser opp forskjellene i skattepolitikken mellom dem selv og Høyre. I den grunnleggende forskjellsbehandling av de virkelig rike og lønnstagere har det i nær et halvt århundre ikke vært store skiller. Kunne vi ikke lage et enklere skattesystem med en flat skattesats? Svaret er et entydig nei – ut fra de premisser et bredt stortingsflertall vil skal legges til grunn for skattereform.
Regnestykkene er enkle. Sett f eks den nye flate skattesatsen til 35 %. Vi har allerede jukset i starten. Dette er ikke en flat skatt. Arbeidsgiveravgiften er også en skatt på lønn. Men alternativet: Å oppheve arbeidsgiveravgiften, å miste NOK 92 mrd, er for Stortinget en absolutt umulighet.
Men 35 % flat skatt pluss arbeidsgiveravgift for lønnstagere er også et helt urealistisk forslag i Norge. En rekke lavinntektsgrupper ville få høyere gjennomsnittlig skattesats i dag. Inntil man tjener 381 000 slik at toppskattesatsen slår inn, er marginal skattesats i dag bare 35,8 % (28 % alminnelig inntekt og 7,8 % trygdeavgift). Gjennomsnittlig skattesats er lavere.
Flat skatt ville dermed bli en skattereform som økte skatten, til dels meget, for store grupper med lav inntekt, mens den ble satt ned for dem med høy inntekt.
Og flat skatt debatten gjelder bare den kapitalinntekt som tas ut fra selskaper. Ingen politiker i maktposisjon vil argumentere for å øke skatten på aksjeselskaper til 35 %.
Det finnes én vei å gå for å øke rettferdigheten i norsk beskatning. Men der sier Ap og LO nei. Det er ganske enkelt å sette ned skatten på de høyeste lønnsinntektene ved å fjerne toppskatten.
Toppskatten er irrelevant for de velstående. I Norge er man ikke rik på lønn. Toppskatten rammer lønn. Ap og LO har forvirret norsk skattedebatt ved å omtale toppskatt som en skatt på rike. Den rike er ikke direktøren, men eieren. Dermed har Ap og LO bidratt til en tro på at det er mulig å skatte de rike hardt. Det er bare å legge på mer toppskatt og arbeidsgiveravgift. Men det er altså bedriftsskattesatsen som er den mest interessante skattesats for dem som vil bygge seg opp de store formuer.
Vi kunne lindret litt på urettferdigheten i skattesystemet mellom de virkelig rike og folk flest ved å redusere eller fjerne toppskatten og dermed skatten på lønnstagere. Men da måtte politikerne, ikke minst Ap og LO, fortelle sine tilhengere hvordan skattesystemet fungerer. Det vil de ikke. Det kan man forstå: Opprinnelig het det at skattesystemet skulle skape mindre forskjeller. I dag er sannheten at forskjellene mellom de virkelig rike og lønnstagere flest er større etter skatt enn før skatt. Slik vet de ledende politikere at det må være når vi både vil ha et høyskattesamfunn og en moderne, konkurransedyktig økonomi.
Skattereformer basert på dobbeltsnakk må forvirre.
Artikkelen er publisert som kronikk i VG fredag 26. august 2005.
