Historieboken om Forskerforbundets første 50 år; "En sterk stilling?" ble lansert mandag 7. november i Gamle Festsal ved Universitetet i Oslo. Boken er skrevet av forsker og historiker Yngve Nilsen ved Handelshøyskolen BI, med Trond Bergh som prosjektleder (Bergh er frosker og historiker ved Handelshøyskolen BI.
Her presenterer Yngve Nilsen boken om Forskerforbundets historie, ”En sterk stilling?”:
Det synes å være en nære forbindelse mellom Forskerforbundets vekst og framveksten av en standard for karriereveier innenfor akademia og, etter hvert, andre forskningsorienterte institusjoner. Denne standarden vil vi kalle Forskerstigen. Forskerstigen består av et gitt antall trinn, som gjenspeiler faglig status og lønnsnivå. Overgang fra ett trinn til et annet skjer på grunnlag av individuell kvalifisering ved forskning. En sentral komponent i Forskerstigen er derfor at en hver arbeidstaker skal ha individuell rett til forskning og publisering. Hevdvunnen praksis er 50% av arbeidstiden.
Forskerstigen har, så langt vi kan anta ut fra prosjektet, erstattet et eldre og mer kollektivt fundert system. Opprinnelig gikk det et skarpt skille mellom professorer og såkalte vitenskapelige tjenestemenn. Den sistnevnte gruppen hadde ingen adgang til selvstendig forskning, men fikk sine arbeidsoppgaver delegert fra professoren. Gruppen av vitenskapelige tjenestemenn var fortrinnsvis inndelt etter funksjon, ikke individuell kompetanse. Bare ved utlysning av et ledig professorat var det mulighet for å bevege seg oppover i systemet. I de foregående 20 årene før Forskerforbundet ble stiftet i 1955, krevde de vitenskapelige tjenestemennene lønn etter ansiennitet. I likhet med lektorene i skolen fulgte de altså et kollektivt system for lønnsdannelse.
Forvitringen av ordningen med vitenskapelige tjenestemenn startet i de første etterkrigsårene, ved innføringen av såkalte førstestillinger. I økende grad ble det legitimt for vitenskapelige tjenestemenn å få personlig opprykk på grunnlag av individuell forskning. Ved utgangen av 1960-årene hadde Forskerforbundet gjort Forskerstigen til overordnet rettesnor i lønns- og personalpolitikken.
Forskerstigen var blitt knesatt innenfor rammene av universitetene og de vitenskapelige høgskolene. I løpet av 1970-årene vokste det fram et større mangfold av akademiske institusjoner, med flere nye forskningsinstitutter og distriktshøgskoler. I tillegg ble mange regionale profesjonsutdanninger i økende grad såkalt postgymnasiale utdanningsinstitusjoner. Forskerforbundet mente Forskerstigen skulle gjelde universelt, men hadde lenge problemer med å vinne innpass ved instituttene, profesjonsutdanningene og det nye universitetet i Tromsø. Tiden fra midten av 1970-årene til midten av 1980-årene ble en stagnasjonsperiode for forbundet.
I årene fra 1986 til 1992 klarte imidlertid Forskerforbundet å få gjennomslag for en forskerutdanning som automatisk førte til førstekompetanse, for personlig opprykk til professorater og for en særavtale om 50% individuell forskningsrett ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Vi kan med andre ord snakke om et gjennombrudd for Forskerstigen.
I 1990-årene opplevde Forskerforbundet en radikal vekst, parallelt med at prinsipper fra Forskerstigen ble overført også til institutter og ulike høgskoler. Dette skjedde samtidig med at institusjonenes særegenheter med hensyn til sektortilhørighet, geografi og profesjon ble svekket, i kjølvannet av tanken om Norgesnettet og omorganiseringen av Forskningsrådene. Slik ble Forskerstigen konstituerende innen det norske systemet for forskning og høyere utdanning.
I løpet av de siste årene har den imidlertid kommet under press. Økende delegering av økonomisk ansvar til institusjonene synes å være en drivkraft bak dette. Innen såkalt new public management-tankegang kan det være logisk å behandle forskning og undervisning som separate profittsentra. Dette peker igjen i retning av å spesialisere de vitenskapelig ansatte, noe som ikke nødvendigvis lar seg forene med Forskerstigen. Utfallet av denne utviklingen synes å være det viktigste spørsmålet knyttet til Forskerforbundets videre historie.
