Tekst: Doktorgradsstipendiat Hallvard Johnsen, Handelshøyskolen BI.
Salget av fotballrettighetene er behørig blitt omtalt som en revolusjon i det norske tv-markedet. Det magiske salgsordet ”en milliard” brukes for å understreke hvilken milepæl denne avtalen er. Men spørsmålet er i hvilken grad denne avtalen faktisk vil føre til store forandringer av den norske fotballhverdagen.
Penger til klubbene
For det første er ikke de 200 millionene som skal fordeles blant klubbene i Tippeligaen og Adeccoligaen nok til å forandre inntektsstrukturen i norsk toppfotball nevneverdig. Medieinntektene vil øke,men vil likevel ikke utgjøre mer enn 10-12 millioner for de fleste klubbene i øverste divisjon. Dette er høyere enn dagens utbetalinger på mellom 1,7 og 5,1 millioner per klubb alt etter antall tv-kamper og sportslige prestasjoner.
Likevel er beløpet lavere enn sponsorinntektene for mange av klubbene. Rosenborg har for eksempel omkring 60 millioner i sponsorinntekter mens de tre andre store Vålerenga, Brann og Viking alle er på vei mot 40 millionersmerket. For disse klubbene vil derfor tv-inntekter utgjør en velkommen men likevel beskjeden inntektskilde. Vi ser ingen spor av tv-rettigheter som den viktige inntektskilden slik tilfellet er i store land som England og Italia.
Den største effekten kan bli for de mindre klubbene. TV-inntekter blir vanligvis fordelt etter en fordelingsnøkkel hvor alle klubbene er garantert en minstepott. Avhengig av denne potten kan selv mindre klubber som Bodø-Glimt, FC Lyn Oslo eller Odd Grenland også regne med å få tildelt 8-10 millioner kroner. Avtalen er i så fall viktigere for de mindre klubbene enn for de store.
Fotball på TV
TV2 har bebudet at de vil opprette en ny sportskanal hvor brorparten av fotballen skal vises. Dette blir en betalkanal på Canal Digitals plattform. Her skal det kanskje bli mulig å abonnere kun på favorittklubbens kamper eller kjøpe en abonnementspakke for kanalen grunntilbud.
Ettersom Canal Digital er med som kjøper av fotballen må man sannsynligvis kjøpe distribusjon fra dem for å få adgang på kanalen. Det blir ikke mulig å få kanalen på Viasat-plattformen eller gjennom UPCs kabelnett.
Det store spørsmålet er om interessen er stor nok blant alle dem som ikke har Canal Digital i dag til å anskaffe seg distribusjon fra Canal Digital ved kjøp av parabolantenne. For alle de som allerede bruker en annen plattform, er det kostnadskrevende å måtte skaffer seg Canal Digital i tillegg. Dette er et viktig spørsmål: hvis motivasjonen bak kjøpet er å selge distribusjon og ikke bare innhold, er usikkerheten rundt fotballens verdi mer usikkert. For seerne blir det to utgifter: både til Canal Digital for parabol og til TV2 for sportskanalen. I så fall blir det en dyr fornøyelse for de av seerne som ikke allerede har koblet til Canal Digitals parabol- og kabelnett.
Signalene så langt tyder også på at det skal bli en solid dose direktefotball på TV2 gratiskanal. Det må stilles store spørsmålstegn ved dette. For det første vil et stort antall gratiskamper betraktelig minske interessen hos mange seere for å kjøpe betalkanalen. For det andre er det grunn til å tro at det spesielt vil være kamper med de store klubbene som vil trekke abonnenter. I så fall må man vise småklubber på gratis-tv for å unngå å konkurrere med seg selv. Det spørs imidlertid om TV2 er villig til å bruke beste sendetid på søndag kveld til å sende annenrangs kamper. Her ser man i hvert fall kimen til en mulig konflikt.
Konklusjon
Denne avtalen øker inntektene for klubbene uten å revolusjonere balansen mellom de ulike inntektskildene. For små klubber vil forskjellen være mer merkbar enn for de store klubbene.
Denne avtalen stiller to store tv-spørsmål. Det første er om norsk toppfotball er i stand til å selge distribusjon så vel som betalkanaler. Det andre er hvordan TV2 skal klare å opprettholde sitt tilbud av kamper på gratiskanalen uten at dette ødelegger for betalkanalens vekstpotensiale.
