Bind II av Hydros historie begynner der andre verdenskrig sluttet. Hvordan skulle de innfløkte eierforholdene, delvis skapt under den tyske okkupasjonen, løses? Etter en lang strid med ideologiske overtoner og utenrikspolitiske aspekter satt til slutt den norske stat som største enkelteier i selskapet. Hvordan evnet ledelsen i Hydro å tilpasse seg en situasjon der staten satt med betydelig kontroll, og hvordan brukte staten sin makt over industrilokomotivet i dette som var sosialdemokratiets glansperiode?
Nye industrielle muligheter var en annen del av arven etter okkupasjonen. Den svært lønnsomme produksjonen av kunstgjødsel og den i ettertid omstridte eksporten av tungtvann ble supplert med produksjon av plast og magnesium. Spredningen av Hydros virksomhet fortsatte med engasjement i aluminium på Karmøy på 1960-tallet og det dristige spranget over i oljeøkonomien i samme tiår. Lenge før den første olje var funnet på Ekofisk var Hydro på plass i Nordsjøen. Hva var årsaken til at nettopp Hydro satset offensivt der få andre norske industriselskaper så muligheter?
Etter at oljealderen kom til Norge etter 1970 måtte kortene legges på nytt. Retten til å gi konsesjoner for oljeleting vippet maktbalansen mellom industri og stat i favør av staten. Hvilken rolle ville myndighetene gi et selskap som kun var delvis statseid? Det ble en hard kamp om posisjonene, ikke minst i forhold til den industrielle utnyttelsen av oljen og gassen på land. Samtidig som forholdet mellom staten og industrien ble definert på nytt, kom også harde krav fra samfunnet om reduksjon av forurensningene av luft, vann og bomiljøer. I 1977, da dette bindet slutter, måtte industrien på en helt annen måte enn tidligere rettferdiggjøre sin eksistens.
Samtidig med den forretningsmessige utviklingen løp det en indre prosess i selskapet der mange konfliktlinjer i etterkrigstidens Norge spilte seg ut. Det er et lang sprang fra den formelle, autoritære lederstilen i de første etterkrigsårene til 1960- og 1970-årenes nye, nøkterne lederstil. Forholdet mellom fagforeninger og ledelse gikk også gjennom store endringer fra Herøya-streiken i 1948 – en av etterkrigstidens hardeste arbeidskonflikter, til forsøkene med delvis selvstyrte arbeidergrupper samme sted tjue år etter.
På en rekke områder kan man altså finne røttene til det moderne Hydro i de tre første tiårene etter krigen. Hydros historie bidrar også til å gi ny forståelse av norsk økonomi og samfunnsliv i denne perioden.
Om forfatterne av bind II:
Finn Erhard Johannesen har skrevet om perioden 1945-1960 og temaer som krigsoppgjøret, statens overtagelse av den tyske andel, oppbygging av Glomfjord som fabrikksted for Hydro, magnesium og plast, organisasjonsutvikling før 1960.
Pål Thonstad Sandvik har skrevet om perioden 1960-1977, temaer som inntreden i olje og aluminium på 1960-tallet, Hydros rolle i det nye oljeøkonomien etter 1970, Rafnes og Mongstad.
Asle Rønning har skrevet om perioden 1960-1977, temaer som omstillingen av gjødselproduksjonen etter 1960, kartellsamarbeid og internasjonalisering, Qatar, organisasjonsmessig omstilling 1960-tall, delvis selvstyrte arbeidergrupper og produktivitetssamarbeid, miljøsaker 1970-tall, arbeidsmiljø.
