OPPLÆRING PÅ ARBEIDSPLASSEN: Spørsmålene belyses i en artikkel professor Espen R. Moen ved Handelshøyskolen BI har publisert sammen med Åsa Rosen i tidsskriftet Review of Economic Studies.
Espen R. Moen konstaterer at det finnes mange bedrifter der arbeidstakerne lærer mye (ved direkte opplæring eller learning by doing), og tjener på dette ved at læringen kompenserer for høyere lønn. - Kremen av norsk ungdom hadde neppe vært villige til å jobbe ungdommen av seg for McKinsey hvis den løpende lønnen var eneste form for avkastning. Det er heller ikke uten grunn at begynnerstillinger i det offentlige (for eksempel hos domstolene eller innen forskning) kan trekke til seg høyt kvalifisert arbeidskraft selv om de tilbyr lav lønn, fastslår BI-forsker Espen Moen som introduksjon til artikkelen ”Does Poaching distort training?”. Moen og Rosen tar utgangspunkt i at arbeidsgivere og arbeidstakere koordinerer sine interesser når det gjelder investering i opplæring.
Bakgrunn:
Chicago-økonomen Gary Becker har argumentert for at opplæring som gir kunnskap og ferdigheter som belønnes i markedet er å betrakte som investeringer, ikke i fysisk kapital men i humankapital. Som for alle andre investeringer kan kunnskapsinvesteringer underlegges lønnsomhetskalkyler. Videre argumenterer Becker sterkt for at markedsløsningen gir et optimalt omfang av humankapitalinvesteringer.
For eksempel vil en person som utdanner seg få hele gevinsten i form av høyere lønn. Hvis hun også finansierer utdanningen selv, vil hun dermed både bære kostnadene og høste fruktene av sine valg, og dermed ha incentiver til å velge riktig i samfunnsøkonomisk forstand. Politikkimplikasjonene av dette er kontroversielle: Bort med alle subsidier av høyere utdanning, og ingen støtteordninger for etterutdanning i næringslivet. Til nøds kan staten bidra med lån (til markedsrente) for å bøte på imperfeksjoner i kredittmarkedene som de utdanningssøkende møter.
Dette er drøy kost å svelge for mange, også blant økonomer, og det eksisterer nå en omfattende litteratur rundt forholdet mellom stat, marked, og finansiering av investeringer i humankapital. Daron Acemoglu argumenterer for at turnover (jobbskifte) blant arbeidstakerne gir opphav til positive ringvirkninger. Dersom en bedrift gir opplæring til en arbeidstaker, kan det gi avkastning både for den aktuelle arbeideren og for bedriften. Dette er uproblematisk. Imidlertid er det også andre som kan tjene på investeringen, nemlig arbeiderens fremtidige arbeidsgivere. Denne gevinsten vil arbeideren og den opprinnelige bedriften ikke ta hensyn til når de investerer i opplæring. Investeringen gir altså gevinster som ”investorene” ikke innkasserer, med den følge at det oppstår underinvesteringer. Dette arbeidet var en viktig grunn til at Acemoglu i år fikk tildelt Clark-medaljen. Etter nobelprisen er Clark-medaljen den mest prestisjetunge utmerkelsen for økonomer. Den deles ut hvert annet år til den beste økonomen under 40 som arbeider i USA.
Moen og Rosens studie:
Espen R. Moen og Åsa Rosen tar utgangspunkt i at en analyse av markedssvikt må studere eventuelle effekter for tredjepart. Et slikt avvik vil innebære avvik mellom privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk avkastning av investeringene, og dermed feilallokering av ressurser.
Moen og Rosen antar (noe forenklet) at lønningene i markedet bestemmes ut fra tilbud og etterspørsel, og ikke ved individuelle forhandlinger. For det andre antar de at antallet bedrifter er endogent og bestemt ved nullprofittkriteriet. Moen og Rosen antar videre at det finnes to typer bedrifter, opplæringsbedrifter som har sitt komparative fortrinn knyttet til å lære opp (trene) arbeidere, og ”poaching”-bedrifter som har sitt komparative fortrinn i å utnytte allerede opplært arbeidskraft. En optimal allokering av ressurser innebærer altså at arbeidstakerne jobber i opplæringsbedrifter tidlig i karrieren, for så å svitsje over til ”poachingbedrifter” senere i karrieren. Forskerne analyserer så følgende spørsmål:
- Hvis arbeidstakere og opplæringsbedrifter er i stand til å koordinere sine egne interesser på en effektiv måte, vil det da oppstå for få opplæringsbedrifter og for mange poachingbedrifter, og vil opplæringsbedriftene gi tilstrekkelig mye opplæring?
- Hvis arbeidstakere og opplæringsbedrifter ikke er i stand til å koordinere sine egne interesser, vil det da være for få opplæringsbedrifter som entrer markedet?
- Hvis svaret på 2 er ja, hva er så optimal politikk?
Moen og Rosen svarer avkreftende på det første spørsmålet. Markedet gir en optimal miks av opplærings- og ”poaching-bedrifter”, og i opplæringsbedriftene investeres det optimalt mye i opplæring. Det er riktig at profitten i en poachingbedrift blir høyere jo mer opplæring arbeideren har mottatt – dette har imidlertid sitt motstykke i at kampen om opplærte arbeidstakere blir hardere, slik at arbeiderne får en bedre betalt jobb raskere – og dette er en optimal respons på at arbeidstakerne blir mer produktive.
Hvis derimot arbeidstakere og arbeidsgivere i opplæringsbedrifter ikke er i stand til å koordinere sine egne interesser optimalt, kan situasjonen lett bli annerledes. Forskerne analyserer tilfellet der arbeidstaker og arbeidsgiver ikke er i stand til å skrive langsiktige lønnskontrakter, og kommer til at i det tilfellet vil for mange poachingbedrifter entre markedet, og for få opplæringsbedrifter vil (typisk) gi for lite opplæring.
Det kan dermed være fristende å trekke den konklusjonen at myndighetene dermed har en rolle å spille ved å subsidiere opplæring. Det er en feilslutning, hevder Espen R. Moen og Åsa Rosen. Manglende koordinering gjør riktignok at den privatøkonomiske avkastningen faller. Imidlertid fører manglende koordinering og økt antall poachingbedrifter også til at den samfunnsøkonomiske verdien av trening faller. Gitt de ineffektiviteter som oppstår på grunn av manglende koordinering er faktisk opplæringsnivået optimalt. Skal myndighetene spille en konstruktiv rolle, må de benytte virkemidler som mer direkte griper inn i de ineffektiviteter som den manglende koordineringen medfører, for eksempel ved å avgiftsbelegge ”poachingbedrifter”.
- Vår analyse viser at manglende koordinering ikke nødvendigvis tilsier at det offentlige bør blande seg inn, det avhenger helt av hva som er roten til problemene og hvilke virkemidler myndighetene har til rådighet, fremholder Espen R. Moen, som er professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.
