Tekst: Professor Arne Jon Isachsen ved Handelshøyskolen BI
På slutten av 1950-tallet og i de neste par tiår la mange u-land en innadvendt strategi til grunn for økonomisk vekst. Egne bedrifter skulle beskyttes, og import av industrivarer fra utlandet erstattes av innenlandsk produksjon. Importsubstitusjon, som strategien basert på beskyttelse av innenlandske bedrifter ble kalt, gjør det mer lukrativt for produsenter å drive lobbyvirksomhet for egen næring og egen bedrift enn å legge seg i selene med sikte på å innfri kundenes krav og forventninger.
Da Deng Xiaoping kom til makten i 1978, gikk Kina inn for en utadvendt strategi, basert på import og eksport, og på utenlandske direkteinvesteringer. En økende andel av Kinas eksport kommer fra utenlandske selskapers produksjonsanlegg i landet. Mens utenlandske bedrifter sto for 1 % av kinesisk eksport i 1985, sto de for halvparten i 2003.
Hovedtyngden av utenlandske bedrifters investeringer i Kina er i industrien. Fravær av importavgifter på maskiner og utstyr for bedrifter som produserer for eksport, og fri innførsel av komponenter som senere er å gjenfinne i ferdige produkter for eksport, virker stimulerende på slik virksomhet. Når Kina på toppen av dette har lave lønninger og raskt voksende produktivitet, forstår vi bedre hvorfor dette landet har blitt verdens mest konkurransedyktige i fremstillingen av mange industriprodukter.
USA står for bare ti-femten prosent av de samlede utenlandsinvesteringene i Kina. Hovedtyngden av utenlandske næringsdrivende som etablerer produksjon i Kina, er kinesere. I første rekke fra Hongkong. Men også fra Taiwan og Singapore. Viktigere enn pengene er de forretningsmessige og industrielle erfaringene som utlendingene bringer med seg.
Fabrikkanlegg eid av kinesere (fra Hongkong, Taiwan og Singapore) og av folk i andre naboland (som Sør-Korea og Japan) produserer oftest for eksport. De ferdige varene, som i stor grad går til Amerika og Europa, er gjerne basert på importerte komponenter fra bedrifter i hjemlandet. Amerikanske og europeiske bedrifter i Kina derimot har ofte fokus på det innenlandske markedet. Volkswagen som har vært i Kina siden 1988, lager biler til kineserne. Og McDonald's i Kina har neppe noen eksport av hamburgere. Med en slik struktur i eksport/import, blir det lett å forstå at Kina har overskudd i sin handel med USA og Europa og underskudd i handelen med Hongkong, Sør-Korea, Japan, Taiwan og Singapore.
Sammensetningen av kinesisk eksport er stadig i endring. Fra leketøy, fottøy, klær og tekstiler til mer avanserte produkter som datamaskiner og skip. Andelen av kinesisk eksport som faller inn under kategorien maskiner og transport (og som inkluderer datamaskiner), økte fra 17 % i 1993 til 41 % i 2003. Det kinesiske selskapet Lenovos oppkjøp av IBMs PC-divisjon i desember 2004 legger forholdene til rette for en ytterligere økning i denne eksporten.
Etter årelange forhandlinger ble Kina i desember 2001 tatt opp som medlem i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Det ga økende markedsadgang globalt. Arbeidet for en ytterligere nedtrapping av ulike handelshindringer fikk en ny giv.
Hvert år følger WTO opp hvorvidt Kina etterlever betingelsene for medlemskap i organisasjonen. Rapportene for 2002 og 2003 er hyggelig lesning; Kina gjør det landet skal i forhold til sine WTO-forpliktelser. På noen områder ligger Kina foran skjemaet. Det gjelder blant annet åpenhet for utenlandske bankers etableringer i landet.
Medlemskap i WTO har også en klar innenlandsk dimensjon. Deltakelse i WTO krever en større grad av ryddighet og en mindre grad av vilkårlighet. Kina må rette seg etter et regelverk som håndheves av instanser utenfor landets egne grenser. Regler og avtaler som er internasjonalt fundert, kan man ikke slå en strek over. Området for korrupsjon og snylting blir mindre. Lokale partipamper som tidligere kunne påtvinge lokale foretak ulike «avgifter», og ledere av statseide bedrifter som lever høyt på «kickbacks» fra uhederlige mellommenn, vil neppe være begeistret over en innsnevring av handlingsrommet.
Kinesiske medlemskap i WTO vil på sikt kunne forskyve maktforholdene i landet. Denne endringen i maktforholdene vil trolig fremme den økonomiske veksten.
Andre land kan styre sin begeistring for Kinas økende engasjement på den globale scene. I første rekke u-land som nå merker hardere konkurranse fra Kina i produksjon av arbeidsintensive varer. Når konkurransen skjerpes, øker kravet til omstillinger. For land som Bangladesh og Kambodsja ble det særlig merkbart når avtalen som kvoteregulerer den internasjonale handelen i tekstil og konfeksjon, opphørte i januar 2005.
Vil spådommen om at Kina raskt vil doble sin markedsandel i den globale teko-handelen fra tjuefem til femti prosent bli en realitet? Kineserne selv er klar over den motstand som venter om de farer for aggressivt frem her. På den bakgrunn har Kina lagt en beskjeden avgift på eksport av teko-produkter. Bedre å dempe veksten i eksporten og selv ta inntekten fra en passende avgift enn å erfare at andre land iverksetter mottiltak.
Kina anvender i all hovedsak sine eksportinntekter til å betale sin import med. Det betyr vekst i andre lands eksport. All vekst i australsk eksport i 2003 skyldtes økt etterspørsel fra Kina. For Japan var det tilsvarende tallet snaut 70 %. Den spiren til varig oppgang Japan har erfart de siste par årene, er helt avhengig av fortsatt vekst i kinesisk økonomi. For USA, til tross for et enormt stort importoverskudd i handelen med Kina, kan en femtepart av eksportveksten i 2003 tilskrives økt etterspørsel i Kina.
Om Kina holder koken, vil 100 millioner kinesere om tjue år ha samme levestandard som det vi i Vest-Europa har i dag. Et enormt marked for eksport fra Europa og USA er under utvikling. Allerede nå posisjonerer utenlandske foretak seg for rike, kinesiske forbrukere. Luksusbilene Cadillac og Lexus fikk sine første forhandlere i Kina i 2004. Cadillac, som aldri har produsert biler utenfor USA, planlegger egen produksjon der.
I det makroøkonomiske bildet setter Kina sine tydelige spor. De siste årene har verdien av Kinas valutareserver økt til over 600 milliarder dollar. Hovedtyngden av dette holdes i amerikanske papirer. For USA betyr den store etterspørselen etter dollarfordringer at renten kan holdes lav. Lav rente gir i sin tur høyere boligpriser og stigende aksjekurser. Amerikaneren føler seg rikere. De låner mer og kjøper mer. Etterspørselen etter kinesiske varer stiger. Er ikke alt i grunnen bare fryd og gammen?
Vel, så lenge den renten kineserne mottar på sine sparemidler er høyere enn prisstigningen i USA, og så lenge de økte valutareservene tenkes brukt for å handle amerikanske varer og tjenester, ser det greit ut. Men om kinesere ønsker å bruke av sine reserver for å kjøpe goder i Europa eller Japan, er bildet mindre greit. Når prisen på euro målt i dollar stiger fra under 85 amerikanske cent til over 1,30 dollar i løpet av fire år, betyr det sterk svekket kjøpekraft for de kinesiske valutareservene i Europa. Mer alvorlig vil det være om USA skulle se seg tjent med en overraskende vekst i inflasjonen, og på den måten uthule kjøpekraften av kinesiske valutareserver, også overfor amerikanske varer og tjenester.
I løpet av de ni første månedene av 2004 økte reservene i Kinas sentralbank med over 110 milliarder dollar. Bare vel 16 av disse milliardene var i amerikanske statspapirer. Kineserne prøver forsiktig å diversifisere sine reserver over i andre lands verdipapirer. Ikke ved å selge seg ned i dollarpapirer, men ved å la en god del av økningen i reserver skje i euro- og yen-papirer.
Artikkelen er publisert som kronikk i Bergens Tidende 29. januar 2005.
